torsdag, januar 31, 2013

Sisterhood i Drammen

Med boka Slutt er Kari Bøge ute med sin første ungdomsbok siden 1995. Hovedpersonen Emilia går på videregående skole. Hun har lav selvfølelsen og er i det hele tatt en temmelig depressiv person. Foreldrene er skilt, regner med at mange enebarn kan kjenne seg igjen i det å stadig måtte megle mellom foreldrene, slik Emilie har måttet gjøre. Det er – foruten Emilia - tre personer som er sentrale i handlinga:

Moren, som i starten av boka bestemmer at Emilia skal flytte til faren, slik at han får ”se hvordan det er. Og jeg kan endelig fortsette å leve”. Som det skulle komme fram, moren er følelsesløs til det helt ekstreme, dette må vel nærme seg norgesrekord i dårlige mødre i ungdomslitteraturen. Etter at Emilia har forlatt huset forteller moren på sin facebookside hvor lettet hun er over å bli kvitt datteren. Og det enda hun vet at Emilia kan lese oppdateringene. (Er det rart at Emilia har mistet all selvtillit!?)

Faren er litt rotete, klossete og keitete, liker å ta en øl eller flere sammen med gutta, men forholdet far og datter, og hvordan de prøver å finne ut av det med hverandre er skildret med nerve og slik at leseren kan tro på det.

Inn på arenaen dukker det opp en litt mystisk jente - men som etter hvert blir tydeligere og tydeligere i løpet av fortellingen. Hun heter Nora, det viser seg at hun faktisk går i samme klasse som den Emilie skal begynne i. Nora både skremmer og utfordrer Emilie, men samtidig støtter hun henne og gir henne mot. Nora har det ikke greit hjemme, uten at jeg skal røpe for mye, og helt mot slutten betror hun en dyster hemmelighet for Emilie. Kanskje det blir litt for mye av all elendigheten, det tipper litt over.

Det er sår lesning, dette, til tider litt overtungt, men boka har heldigvis en optimistisk slutt. Noen ganger blir det noe omstendelig, boka kunne nok ha vært strammet en del inn.(For å gjenta meg selv for ørtende gang!)

Et tema  i boka, som forfatteren også har vært inne på i tidligere ungdomsbøker,  er forbrukssamfunnet og kravet til å følge moter og trender. Vel verdt nok et forsøk som motvekt mot alle mote - og rosablogger.

Handlinga er fra Drammen så kanskje vi kan ta med et par bilder fra denne i de siste åra oppgraderte byen.

Her et for eksempel et bilde av den kjente Ypsilon bru som ble bygget i 2008.

Og her et bilde av Bybrua.

fredag, januar 25, 2013

Hjeeeelp!

Hva er det egentlig som GÅR av franskmennene?

251 franskmenn har vært innom bloggen siste døgn, mens jeg lykkelig intetanende har vært på to dagers seminar. Og bloggposten om "Le grand auteur Victor Hugo" har nå fått totalt 951 treff!

Je ne comprends rien!

Siste siste! Tallet er blitt til 994! Hva fankern er det som GÅR av franskmennene!?

EDIT lørdag morgen: 1113!

Og nå: 1317! (Søndag kl 16:30)

Mandag: 1340.

Akkurat nå: tirsdag 20.34 : 1600!! Jeg blir spik spenna gæern!!!!

onsdag, januar 23, 2013

Å skrive om det vanskelegaste

Syngja av Lars Amund Vaage handlar - som eg går ut frå at dei fleste har fått med seg no - om dottera hans som har autisme.

Eigne barn er vel det svakaste punktet hos alle vaksne – som altså har barn. Dersom ungane ikkje har det bra har heller ikkje foreldra det. Ein sluttar vel eigentleg aldri å bekymre seg for ungane sine, og når dei er slike som ”G” så er det ekstra tungt. Då får ein aldri heilt fred.

Når ”G” har dårlege periodar lyt forfattaren ”sjå på henne for å kjenne verknaden av hennar smerte” og han syner lesaren all si maktesløyse. Etter at ”G” flytta heimanifrå på institusjon vert det mange turar over fjellet for faren. Boka fikk meg til å tenke på ”Keiseren av Portugalien” av Selma Lagerlöf som og handlar om ein fars altoppslukande kjærleik til dottera.

Vi får og høyre om då forfattaren og ”T” byrjar å skjøna at alt ikkje er som det skal med den vesle dottera deira. Og om tvila og om angsten. Og om korleis det føles ha eit sterkt funksjonshemma barn når barna til alle venene er friske. Forfattaren går og hardt ut mot den såkalla åtferdsterapien. Er det rett å styre ”G” i ei spesiell retning?

Å SKRIVE 
Dessutan handlar boka om å skrive. Som alle veit er Lars Amund Vaage ein forfattar som brukar få gode kritikkar og fleire prisar, ”Eg blir rekna med som viktig i norsk litteratur” men då han skulle skrive om dette byrja han å tvile. Korleis skal han skrive om dette?  Får han i det heile tatt til? Er det riktig å gjere det?

Forfattaren skriv om både mor til ”G” ( altså ”T”) og den nye kona si. ( Nysgjerrige som ikkje veit kven det er får google litt. ) Utleverer han dei? Går han over streken? Eg synst vel ikkje det, men hadde det vore i ei tid før Knausgaard, facebook og andre sosiale media hadde eg kanskje lurt litt. Den einaste eg no ser han utleverer er seg sjølv, dette er ei ubarmhjarteleg ærlig bok.

BUSSAR
Boka handlar og litt om bussturar rundt i Hordaland (og seinare andre stader). (Forfattaren møtte ”T” då han var bussjåfør, og for å ha råd til å bu i det dyre rekkehuset dei syntest dei måtta ha på grunn av ”G” køyrde han og mykje buss i periodar seinare.) Han samanliknar bussen som transportmiddel med tog
”det er som om toget kjem og går i draumeland, og som det understrekar landskapet det fer gjennom, gjer det vakrare og meir jomfrueleg. Eller flyet, gir det ikkje ein snev av fridomskjensle til dei velståande?”
”Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik” s 208
Dette er altså og ei av dei nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris. Og så til 1000-kronersspørsmålet: korleis vil denne boka slå an hos ungdommane?
Eirik meiner at ”Måten Vaage skriver på er en smule spesiell. Han er helt klart en poet og på flere måter en filosof”. Og det er vel ikkje så umogleg å vere einig i.

Då eg satt og las denne boka byrja ”When something is wrong with my baby, something is wrong with me” å dure i hovudet mitt. Så då kan vi jo rett og slett høyre litt på denne Stax- klassikaren. 

Bente har og skrive om denne boka.   

Nett no driv eg å les eibok om ein notorisk utru ekteman. Fylgj med, fylgj med!

søndag, januar 20, 2013

Kort og greitt

Hør! av Erna Osland inneheld 21 forteljingar om Eli som går i 3. klasse. Boka er på 154 paginerte sider så som dykk skjønar er dette korte forteljingar. Boka kan sikkert passe fint som lesetrening. Dette er kvardagsskildringar å kjenne seg att i. Litt småslossing med Sverre som ved sida av Eli i klasserommet, om å vere mørkeredd, litt venninneintrigar etc. Omgivnadene er den trygge kjernefamilien, med mor, far og storebror. Språket er enkelt, rytmisk og gjennomarbeida. Dette er ein erfaren forfattar som meistrar skrivefaget.

Men kanskje manglar forteljingane den ekstra nerven og gnisten, slik vi til dømes finn i Rune Belsviks bøker om Jolver, og for ikkje å snakke om SS Bjugns barneforteljingar. (Det er naturleg å samanlikne med desse forfattarane, sidan og Erna Osland reknast i den høgste divisjonen av barnebokforfattarar.) Men nokre gonger svingar det, til dømes då Eli tar bussen til bestefaren og ein gamal mann døyr under bussreisa i kapittelet Brrrr.

lørdag, januar 19, 2013

”Håper på svar”

Selv om jeg har gitt klar beskjed på bloggens forside om at jeg ikke kan hjelpe folk med skoleoppgaver fikk jeg her om dagen en kommentar på en bloggpost. Avsenderen var lettere desperat.

”Hei,
jeg skal analysere boka ''fuglevarsel'' av David Almond..
Kunne du vær så snill og hjulpet meg litt med dette?
Håper du bare kan kommentere tilbake på dette innlegget eller publisere et innlegg om det..
håper på svar så fort som mulig.. trenger det til torsdagen :) ”

(Kan jo legge til at kommentaren kom på mandag. Joa. Man kan jo prøve seg, ha ha! )

Og hva svarte jeg?

”Sorry! Du må nok gjøre leksa di sjæl!”
Litt overlegent kanskje, men det er da ikke verre for dagens skoleelever enn det var for oss. (Ikke hadde jeg mye å bidra med heller siden det er en god stund siden jeg leste denne boka.) Men – Fuglevarsel er en usedvanlig god bok. Håper den anonyme optimisten er enig.

Lærere som måtte lese dette: denne boka fortjener ærlig talt bedre enn at en stakkars ungdomsskoleelev skal få ødelagt en god leseopplevelse med forpliktende ”analyse” - skriving etterpå. Gi heller elevene nok tid til å nyte litteraturen på sine egne premisser. Utfordre dem gjerne, men ikke ta fra dem lesegleden!

PS
Lurer også litt på om de to som googlet "la stå handlinga arnt birkedal" fikk noe ut av DEN bloggposten, eller om de måtte bite i gresset og lese boka sjæl. Hæ hæ hæ!

Og når vi først er inne på bloggstatistikk kan jeg opplyse om at lesere fra Franrike topper ukesstatistikken med intet mindre enn 381 treff. Månedens store hit er denne bloggposten om Victor Hugo. Den har faktisk svinget seg opp til å bli min mest populære blogpost noensinne! Kanskje ikke det mest banebrytende som er skrevet om denne store forfatteren, men skikkelig smigrende, da gitt! Qu'est-ce qui se passe, La France?

Til slutt et bilde av Victor Hugo. Også han klør seg uforstående i huet.

torsdag, januar 17, 2013

The stuff that dreams are made of

Nett då eg byrja å lure på om det ikkje skulle kome ei ny bok frå Arnt Birkedal dumpa ”Reint sportslig” i postkassa mi. Takk og takk. Som eg har sagt eit utal gonger før: eg berre diggar disse bøkene hans Birkedal. Vi møter Vaskehjelpa frå "La stå!" att, no har ho dårleg hjarte, så ho lyt på sjukehus og der overhøyrer ho at ein døyande jærbu som heiter Øystein Orre ber sjukepleiaren om å reise til Jæren for å seie orsak for han til ei dame som kallast Ragnhild, fordi han sa noko til ho som han sidan angrar på. Og vaskehjelpa tar saken. Ho forlet øya si att og tar toget ut på Jæren for å finne denne dama.

Dei som er med i boka ( eller snarare nokre av dei) er
  • Henok (frå Bibelen for dei som ikkje skjøna såpass)
  • og og nokre andre frå denne boka
  • diverse gamlekjærastar
  • xx-en, han Ingolf
  • smøre-Marthon, den snurte, gamle flammen
  • Giskeslekta er og nemnt, og då tenker ho ”ein liten straks på Trond Giske, han tørre, skitviktige og stadig meir tynnhåra trønderpolitikaren”
  • Ein drøss med Ragnhildar - skal det syne seg
  • Sauer sjølvsagt ( vi er jo på Jæren!) 
  • gamle Garborg lyt vi heller ikkje gløyme 
  • lærarar, rektor og vaktmeistar
  • Toralf Engan og Kupper’n Johannesen,
  • Arve Oppsal og Carsten Byhring
  • Pastor Putlesten som har skrive ”Jæren i våre flate hjarte”. Men no kan eg nesten ikkje ta meg tid til å ramse opp fleir, då bortsett frå han
  • Homse-Marvin sjølsagt, diktaren som vi og møtte i den fyrste boka om vaskehjelpa. Og som bur ved Homsevatnet etc.
Boka handlar og litt om jul, utan at det vert plagsamt julete. Og om ei sparkstøtting. Og altså om hjartefeil. Med meir. Til dømes idrett og ”idrettens verd”. (Mellom anna om Grønt gras-turnering for gutar og jenter frå 6 – 14 år .
Ei stund trudde eg og at boka handla litt om døden, då vaskehjelpa kom til Hamnekneipa ”her me vaskehjelpene brukar å hamna. 

Men mest handlar boka kanskje om draumar.


Så då kan vi jo syne ein reprise på  ein av filmhistoriens store replikkar. Carla Simon har og spela inn ein song med same tittel, men den vert for søtsuppete til ein bloggpost om ei bok som denne.
Derimot synst eg vi kan høyre på denne songen. Dette trur eg er musikk Vaskehjelpa kan like!

Dette er som vanleg for forfattaren ei overdådig bok, med masse innfall og utfall, og med høg intensitet på grensa til det heilt febrile. Kunne boka ha vore meir strukturert, disiplinert, kunne noko ha vore kutta ut (kva då liksom?) ?  Nei, BERRE gløym det! Om ungdomane vil like ho? Viss ikkje er det vel verst for dei!

torsdag, januar 03, 2013

Seemann, deine Heimat ist das Meer

Hula Lou av Wenche-Britt Hagabakken er en av de 8 bøkene som er nominert til ungdommens kritikerpris. Fortelleren er Eli, som vi  møter gjennom flere stadier i livet hennes, noen ganger som barn, noen ganger ( kanskje mest) som ung og som voksen. Like mye handler boka om hennes onkel, outsideren og sjømannen Finn. Boka er også en familie- eller slektshistorie.

Dette blir et slags dobbeltportrett, både av Eli og av onkelen som betydde så mye for henne gjennom hele oppveksten. Ganske originalt, jeg kan i hvert fall ikke huske å ha lest om et så nært forhold mellom onkel og niese før.

Som voksen prøver Eli å finne ut mer om den gåtefulle fortida til onkelen som nå ligger på sjukehjem. Han hadde det ikke så enkelt, blant annet vokste han opp uten sin biologiske far. Siden dro han til sjøs. Hvem den gåtefulle Hula Lou er har jeg ikke tenkt å røpe. Boka har et godt og litt røfft språk.

Det er kanskje ikke så mye ”glede” i denne boka heller, men forfatteren viser at verden også kan være god. For eksempel når den pur unge Finn må overnatte flere netter på en benk på Østbanen som det het en gang i tida mens han venter på å få hyre. Jeg kan godt tenke meg at unge kan kjenne seg igjen både hos onkelen og hos Eli.



Kanskje vi kan høre litt på denne klassikeren fra den tyske populærmusikkskatten, en sang som også er nevnt i boka.

Dette er den første boka JEG har lest av denne forfatteren, og jeg kan jo ikke si annet enn at dette gir mersmak. På mange måter kan denne boka sammenliknes med Jeg nekter av Per Petterson ( også den av de 8 nominerte til Ungdommens kritikerpris) siden Pettersons bok også er en oppvekstroman – OG et dobbeltportrett – denne gangen av to venner – dessuten får den enes søster en framtredende rolle i boka. Handlinga fra omtrent den samme tida, 60 – åra og framover til vår tid.

Det er en glede og en svir å lese Pettersons bøker – min favorittforfatter av norske forfattere akkurat nå – jeg kan ikke tenke meg noen som skriver bedre. Språklig gnistrer det enten det er dramatisk ( som mishandlingen og Tommys oppgjør med faren) eller det er mer hverdagslige tildragelser. Typisk for forfatteren handler boka mest om ”vanlige mennesker” som løftes fram på virtuost vis enten de spiller en mer sentral rolle i handlinga eller er bipersoner.

Som i boka ”Ut å stjæle hester” skriver forfatteren også i denne boka om fellesskapet i fysisk arbeid – her om når våre to venner graver grøft.
”... de ble fort slitne. Men de fortsatte likevel, og etter hvert som de hakka og spadde seg videre, ble rytmen tydeligere; den fornuftige løsninga fantes der allerede, gjemt i arbeidet, i de bevegelsene og bare venta på å komme til syne og venta på hendene deres og armene. Og de kjente den komme og kom den i møte og lot seg falle inn og lot kroppene svinge i en kvartsirkel for hvert tak; ... s 81

Kanskje jeg også skulle si litt om hva boka ellers handle om? Hovedpersonene er altså Tommy, som har klart seg ganske bra trass i alle odds (faren var brutal, moren forsvant og siden ble søsknene spredd) og Jim som nå går på trygd. Helt i begynnelsen av boka møtes de for første gang på over 30 år. Boka har en forsiktig optimistisk slutt.

Også i denne boka skulle det være mye som engasjerer (og opprører ) ungdom, både om vennskap, svik og om uforstand hos voksne.

Nå har jeg lest 5 av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris, og er godt i gang med Syngja av Lars Amund Vaage. Gjenstår Vigdis Hjort og Trude Marstein. Kjapp dere nå da, Deichman!

Mens det var mange samlivsromaner blant fjorårets nominerte bøker, er det mindre av dette blant årets. Flere av bøkene har ungdom i ledende roller. Til slutt vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på bloggen til klasse 2STC, en av årets juryklasser.