onsdag, mars 28, 2012

Burde kanskje blogge litt om det 73 norske bibliotekmøtet

som denne gangen var i Stavanger, men siden alle presentasjoner etter hvert blir lagt ut på NBFs websider kan dere heller gå inn her. Ingen ting er da heller mer frustrerende enn å høre om interessante møter man ikke har vært på, eller fester man ikke har deltatt på.

Av høydepunktene kan nevnes den særdeles optimistiske åpningstalen til Aslak Sira Myhre som med knyttet neve ildnet oss opp alle som en.

Ingen grunn til å være pessimistiske på bibliotekets vegne. Dette gjorde godt for alle bibliotekarsjeler og hele forsamlinga fikk et løft – etter å ha lidd seg gjennom en statssekretær hvanåhunhetigjensammapokkerkandetvære som på kort varsel måtte vikariere for Kristin Halvorsen. Tips til en annen gang: aldri bruk statssekretærer som erstatningsforedragsholdere. Vi veit jo hvordan det går. Den samme elendigheten hver gang!

Og ellers, da? Det gikk selvfølgelig i E-bøker, jeg kan jo gjøre forsamlingen oppmerksom på Ryfylkebibliotekenes E-boksatsning. Så fort Biblioteksentralen får ut fingern blir de Norges første interkommunale E-bibliotek. Dette står det respekt av. Og selvfølgelig hadde danskene kommet mye lengre enn oss på E-bokfronten i bibliotekene men slik har det jo alltid vært med de danske.

Ellers kunne vi nær sagt som vanlig høre om gutters lesning, som ikke var blitt verre enn før men heller ikke bedre, og så ble av alle ting foreldrene fremhevet som viktige inspiratorer (!) Stig Elvis Furset slo et slag for de litt sære litteraturnerdene.

BUF, spesialgruppen for bibliotekvirksomhet blant barn og unge
hadde ansvaret for et seminar med den noe lange tittelen
”Folkebibliotekets barneavdelinger - fra å ha en plass i barnebibliotekarens hjerte til også å få en plass i bibliotekets strategiske tenkning og ledelse.”
Her snakket Trude Hoel om viktigheten av å lese for barnehagebarn, egentlig en selvfølge kanskje, men en god sak kan jo ikke gjentas for ofte. Spesielt ikke i en tid hvor all verdens apper og annet faenskap truer den tradisjonelle høytlesningen i en travel småbarnsforeldretid.

Hanne Dahll-Larssøn snakket på det samme seminaret om Inn i teksten, hvordan man jobber med bøker for skolebarn, et opplegg som Barnebokinstituttet i sin tid satte i gang og som til min store glede fremdeles er going strong.

Riktig interessante foredrag begge to, så får jo heller en hver som måtte føle behov for det surmule så mye de vil for at ingen av foredragene og det som ellers ble sagt helt var i samsvar med seminartittelen, men ærlig talt da, det GÅR da an å tenke litt sjæl også?

Selvfølgelig var jeg også på Årsmøte i BUF, og her hadde frammøtet økt fra 5 for to år siden til i år 6 deltakere. Med 2 nye styremedlemmer på plass og en ikke helt ubetydelig pengesum på bok er det all grunn til å se optimistisk på BUFs framtid. Og de som mener at alt var så mye bedre før den gang de satt i BUFstyret og før styret ble desentralisert og før ditten og datten men likevel etc etc kan bare holde tåta på seg! Riktig trivelig møte var det. Til den evige diskusjonen om i tilknytning til hvilke evenementer årsmøtene bør finne sted sett på bakgrunn av at barne- og ungdomsbibliotekarene sjelden kommer seg på Bibliotekmøtet har man nå kommet fram til at Sigrid Undsetdagene kan være et godt alternativ. Og til slutt vil jeg anbefale alle bibliotekansatte å sporenstreks melde seg inn i denne tradisjonsrike organisasjonen.

Bibliotekmøtet ble avsluttet med blant andre Erling Fossen av alle, men da hadde jeg for lengst takket for meg og dratt sammen med mine kjære kolleger for å leske våre ganer og muntre våre sinn med en halvliter i marssola. Etter hva jeg har forstått var det et klokt valg.

Det materielle utbyttet var - også her svært fritt etter hukommelsen:
  • Et utall penner
  • paraply (NB)
  • en kjekk liten leselampe (BF)
  • et skikkelig stilig stoffnett (BF igjen)
  • en kombinert bagasjevekt OG termometer frahvemnådetvarigjen ( hvordan HAR jeg klart meg uten så lenge)
  • en myk signalfarget plastbil, som man kan klemme på i litt stressende stunder (Proquest (hva nå søren det var for et firma igjen))
  • da jeg pakka ut oppdaget jeg også en liten orange plastfisk, hva nå den kan brukes til,

  • for ikke å forglemme dette riktig kledelige hodeplagget fra Ryfylkebibliotekene. (Foto: Wenche Andresen)
  • Ellers var det som vanlig godterier av ymse slag men her tror jeg bare at jeg skal fremheve Fagforbundets knallgode karameller.
  • Om det nå er noen firmaer som nå føler seg forbigått er det bare å beklage.
  • Glemte forresten en artig liten button fra click.no
Til slutt over til det kulturelle. Før jeg dro til oljebyen etterlyste jeg typisk Stavangermusikk men da hadde jeg jo helt glemt Mia Gundersen som underholdt oss på festmiddagen. Og nå burde jeg kanskje slik jeg pleier finne ett eller annet fra YouTubes rikholdige musikkutvalg... hmmm.... krrrrmt... hva skal jeg velge her da mon tro? Eller kanskje jeg skal la være av hensyn til eventuelle følsomme sjeler som måtte lese denne bloggen.

Kanskje vi også kan unne oss noen bilder av denne vakre byen:

Først fra Gamle Stavanger. Her med litt mer patina enn vanlig for denne hvitmalte og velstrigla bydelen.

Utsikt over Vågen og Valbergtårnet.


Her fire av alle byens utallige svaner.

Allerede mandag kom evalueringsskjemaet og selv om det var anonymt ga jeg full score til det meste. Bortsett fra at ingen ting kommer opp mot den uformelle gjestfriheten som ble vist på det forrige bibliotekmøtet i Hamar, og at det ikke bare var jeg som fikk bakoversveis da det ble forventet ”pent antrekk” på mottakelsen (hallo: for BIBLIOTEKARER!) , og sikkert heller ikke bare mine kolleger og jeg som da dreit i hele mottakelsen, gratis børst eller ikke, så var det 73 norske Bibliotekmøtet The best library meeting ever. Og jeg har vært med på noen.

Her undertegnede som skåler for nok et vellykket bibliotekmøte. (Foto: husker ikke)

PS: Kan varmt anbefale Thomas gjesteopptreden på NRK-bloggen og Bente som har skrevet hele to blogginlegg.

Poet skriver barnebok

Jeg veit ikke om vi kan kalle det en trend men det siste året har flere poeter begynt å skrive for barn. I fjor kom det ut to bøker av henholdsvis Kristian Bergquist og Tyra Teodora Tronstad som som begge hadde vellykka debuter som ungdomsbokforfattere.

Synne Lea har tidligere skrevet to diktsamlinger. Leo og mei er hennes første barnebok. Temaene er vennskap mellom to svært ulike personer og dessuten omsorgssvikt. Leo har en liten fysisk funksjonshemming og muligens også noen ekstra ”utfordringer” i tillegg. Han har det vanskelig hjemme. Han bor i kjelleren og faren har satt opp hasper både på utsida og innsida av vinduene. Mei, bokas jegforteller, åpner haspene om natta for å slippe ham ut. Hun bor i en trygg familie, i motsetning til altså Leo. Forfatteren har konsentrert seg om å skildre det nære vennskapet mellom de to barna, vi leser aldri om at de går på skolen, om andre barn etc. I motsetning til Leo som ikke kan, elsker Mei å løpe.

Stemningen hjemme hos Leo, med den dominerende faren og den kuede moren er godt skildret. Og forfatteren gir et godt bilde av Leos far. Uten unødvendige replikker skjønner leseren fort hva slags type han er. Og den måten han snakker til og behandler Mei på gir leseren en sterk følelse av ubehag.

Men blir ikke teksten litt overlesset av alle de poetiske formuleringene ? En del av samtalene mellom de to barna blir også noe selsomme, og det er litt vanskelig å tenke seg at barn kan uttrykke seg slik. I hvert fall er ikke jeg helt med på notene.

Tidlig i handlinga beskrives et barnehjem med en så høy mur rundt at det er vanskelig å se over. ”Hvis du er redd for sykehus, er du i hvert fall redd for barnehjemmet. Det hender vi hører lyder derfra vi aldri har hørt før”. S 28 – 29. Det er vel ikke akkurat dette man forbinder med dagens moderne barnehjem. Det kunne kanskje bety at handlinga er fra litt tilbake i tid, men på en annen side får Mei joggesko til bursdagen sin, som kjent skotøy av litt nyere dato.

Kan jo legge til at boka har en optimistisk slutt. I følge forlaget er alderen fra 11 til 16 år, men kan tenke meg at de fleste i det øvre aldersskiktet vil finne boka litt barnslig mens boka for yngre lesere kan bli litt krevende.

søndag, mars 25, 2012

Å redde verden

Simon Stranger er ute med en ungdomsbok igjen. Sist var temaet spisevegring/ slanking satt opp mot hungersnød. Denne gangen handler det om hvordan vi i vesten er med på å unytte folk i den tredje verden.

Handlinga går i korthet ut på at Emilie, antakelig den samme som vi møtte i Barsakh, 17 år, går inn i en klesbutikk og møter en ung mann, Antonio, som i smug fester klistremerker med teksten:
”Kos deg med T-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. verdensredderne.blogspot.com”
på klærne. Emilie, som føler seg litt til overs når bestevenninna får kjæreste, tar etter oppfordring fra Antonio sjansen på å bli med i Verdensredderne, og før vi veit ordet av det har Emilie blitt omvendt fra å være en uskyldig bærumspike mest opptatt av gutter, fester og klær til å bli en svært så globalt bevisst ung dame. Heretter kan hun knapt se på et klesplagg uten å lure på under hvilke forhold det er produsert. Verdensredderne er en liten lukket gruppe på i alt fem medlemmer. Målet for aksjonene er å få oppmerksomhet, og oppmuntre andre til liknende aktiviteter. Siden kommer enda et medlem til som representerer en mer drastisk holdning, og som ikke nøyer seg med litt uskyldige klistremerker.

Samtidig med begivenhetene i Norge møter vi Reena i Bangladesh, som for luselønn og under ekstremt dårlige arbeidsforhold syr de klærne vi og Emilie kjøper for en billig penge i Norge, og dessuten Reza, en ung gutt. Parallelt med kjærlighetshistorien mellom Emilie og Antonio utvikler det seg også varme følelser mellom disse to.

Siden aksjonerer Verdensredderne mot sjokoladeindustrien, kyllingoppdrett og fokus rettes også på alle de elektroniske dubeditter vi er blitt så avhengige av.

Det er ikke tvil om at hensikten med denne romanen er den beste, forfatteren vil gjøre ungdom oppmerksom på globale skjevheter. Dette er en opplysningsroman og må vurderes deretter. Forfatteren går ikke så veldig i dybden i personskildringene, de blir mer typer. Boka har en klar moral, med et tydelig budskap som nærmest blir banket inn i leseren. For sikkerhets skyld også med et forklarende etterord. Dette må nødvendigvis gå på bekostning av det litterære. Men innimellom svinger det, jeg vil spesielt fremheve det første kapittelet i del III som har en helt annen intensitet og som i hvert fall ga meg frysninger.

Her møter vi blant andre den døde gutten fra flyktningleiren i Sudan, jenta som jobber på en elektronisk butikk i Kina og sover i sovesal om natta, Securitasvakten i Oslo, den sju år gamle jenta som graver etter et mineral som brukes til øyenskygge, vi møter den kreftsyke Steve Jobs som vet at han snart skal dø, og også forfatteren selv som også bruker iMac og spiser sjokolade. Hver av dem henvender seg direkte til leseren. ”Jeg er ...” (For å si det med Strindberg: "Det är synd om människan")

Det er jo ikke vanskelig å være enig i forfatterens budskap. (Selv om jeg – og den innrømmelsen ligger jo langt inne – ble så sugen på sjokolade at jeg bare MÅTTE kjøpe meg en stor sjokoladeplate. )

Jeg lurer litt på hvordan unge reagerer på denne boka.
  • Vil de nå ta skeia i annen hand, slutte på kjøpe klær på H&M etc, og heller gå på fretex eller loppemarkeder, begynne å sy klærne sjæl, melde seg inn i partier eller idealistiske organisasjoner, bare kjøpe fair trade sjokolade og slutte å bruke appleprodukter etc.
  • Eller vil de få skyldfølelse og kanskje gå inn i en dyp depresjon?
  • Eller vil de be forfatteren holde kjeft og passe sine egne saker. Han er jo ikke det spor bedre sjæl. (Noe han jo også innrømmer i boka).
Det er et paradoks at mens Emilie får sin globale bevissthet via møte med andre jevnaldrende, vil leserne av Verdensredderne få budskapet av en som er 20 år eldre enn dem selv. (36 år oppfattes som en SVÆRT høy alder av ungdom!).

Boka fikk meg til å tenke på en bok av Per Nilsson som kom ut på norsk i 1996, Ravnens sang. En mann, kalt Ravnen, gikk rundt på skolene og holdt foredrag om verdens undergang med en slik styrke at flere unge begikk selvmord. Nå tror ikke jeg at Strangers bok vil utløse noen selvmordsbølge men det Per Nilsson gjør er å stille spørsmål ved om man kan gå for langt i sin iver i å bevisstgjøre ungdom om verdens elendighet. (Forøvrig en ungdomsbok med mange kvaliteter og som jeg anbefaler varmt.) Siden møter vi igjen denne "Ravnen" i boka Absolutt Per Nilsson (omtalt her) og hvor forfatteren gjenopptar temaet.

En annen bok som handler om nøden i verden er Trash av Andy Mulligan fra 2011. Her er temaet også fattigdom og politisk undertrykking. I fokus noen gutter som jobber på en søppelplass. Fortellingen er spennende og drivende godt fortalt – men her uten noen moralisering fra forfatterens side.

Jeg skulle ønske at Stranger ville senke pekefingeren i sin neste ungdomsbok.

PS: I anledning bokutgivelsen er det også laget en fiktiv blogspot-blog.

lørdag, mars 24, 2012

tirsdag, mars 20, 2012

Siden jeg nå skal til Stavanger i morgen

på et visst bibliotekmøte og vi antakelig kommer til å komme halsende i siste liten til den høytidelige åpninga, så sier jeg som Skipper Worse: Vi kommer sent men godt!

Og da kan vi jo se litt på de første minuttene av en fjernsyns-serie fra en ganske fjern fortid. Da det fremdeles fantes ordentlig Fjernsynsteater.



PS: selv om vår entré kan bli i seineste laget lover jeg at vi skal lage betydelig mindre oppsikt enn da Skipper Worse ankom Stavanger by.

PS: egentlig hadde jeg tenkt å finne noe passende musikk, men fra Stavanger? Hva SKULLE nå det være, liksom?

fredag, mars 16, 2012

Lampa er tent

Heromdagen fikk jeg en nett liten sak fra NBU i postkassa. Det var intet mindre enn førsteutgaven av en skriftserie om barne- og ungdomslitteratur med tittelen BU1201. Utstyr og layout er så stilig at selv ikke jeg fikk meg til å lage eselører. Det er da heller ikke nødvendig siden omslaget har klaffer hvis det er behov for å bokmerke. Heftet er illustrert av Øyvind Torseter.

Det er tre bidragsytere;
  • Gro Dahle skriver om barnediktpoetikk,
  • Ragnar Hovland bidrar med et dikt, men spesielt glad ble jeg for bidraget av
  • Tor Eystein Øverås, hvor han skriver svært personlig om Sissel Solbjørg Bjugn og hennes tolv bøker for barn.
Tittelen på artikkelen er Lampa er tent, dette sikter til at en god del av Sissel Solbjørg Bjugns litterære produksjon er viet gruvedrift. Artikkelen begynner med at Tor Eystein Øverås nettopp har tatt avskjed med forfatteren som døde på regionssykehuset i Tromsø i sommer.

Øverås innrømmer at han ikke hadde lest alle barnebøkene hennes, før han skriver denne artikkelen. Han konkluderer blant annet med at bøkene har gitt ham forståelse for de dagligdagse ting i hverdagen. Jeg kommer etter hvert tilbake til noen bøker av Sissel Solbjørg Bjugn, siden jeg ble så inspirert at jeg nok en gang tok heisen opp til barnebokinstituttet før alle bøkene der blir flytta... eller glem det. Det er bare FOR trist! (Fri og bevaremeg for no' vrøvl!) )

Tilbake til SSB. Og nå - TAAARATTTATAAA - er det endelig på tide å avsløre... De som har fulgt med på bloggen en stund veit jo hvor nysgjerrig jeg ble på hvem som sto bak den fantastiske boka ”Foten veit” som kom ut for et par år siden. Jeg gjettet jo både på den ene og den andre. (OK, nå HAR jeg visst det en stund, i starten med streng beskjed om å holde kjeft. Nei, jeg røper ikke kilden.) Men det har vært offisielt en stund nå, og i Øverås artikkel står det svart på hvitt. Det var altså Sissel Solbjørg Bjugn. Øverås skriver også at dette er den eneste barneboka hun skriver i jeg – person. Hvorfor hun ville være anonym? Nei, DET gidder jeg ikke å spekulere over.

Til slutt må jeg jo bare gratulere NBU med denne nysatsningen! Dette første heftet lover i hvert fall godt for framtida. Og så må jeg jo benytte anledningen til nok en gang å takke fordi jeg var en av de utvalgte – på grunn av den prisen som faenveithvorforjegfikk – som fikk denne uhyre delikate publikasjonen i postkassa!

PS: For dem som ble grønne av misunnelse nå: heftet kan bestilles av sekretariatet@nbuforfattere.no Prisen er 120 kroner. Hefte er også til salgs på Tronsmo bokhandel i Oslo og Norli i Bergen.

Rapport fra Stavanger med omegn

De som er med:
  • Maria, bor i vertikaltdelt rekkehus, er sammen med
  • Lukas. Han er broren til
  • Irina, som bor i arkitektegnet bolig, interessert i moter, har sangambisjoner og er noe selvopptatt,
  • Joakim, forelsket i Irina, må gå om igjen et år på videregående, bor sammen med sin storebror
  • Kenneth i en nedslitt leilighet. Det er broren som tar ansvar for dem begge, foreldrene er fraværende,
  • Siss, bor i en nymalt lysegul enebolig, var før bestevenninne med Maria, men Maria er ikke lengre interessert i kontakt, har anoreksia, forelsket i
  • Sebastian, som har ambisjoner som poet, skiller seg litt ut, og skriver ubehjelpelige dikt. Bor sammen med familien ( opprinnelig fra Chile) i en sliten høyblokk i Hillevåg (unnskyld meg altså, men KAN egentlig høyblokker være ”slitne”?), moren alvorlig syk, er forelsket i
  • Irina, og det er Joakim også.
  • Vi må heller ikke glemme hunden, herr Pei, som Joakim skaffer seg på uærlig vis.

Den hunden Joakim stjeler utenfor butikken er en såkalt Shar Pei. Det er en temmelig dyr rase og det som kjennetegner dette dyret er at den har ekstra mange rynker i pelsen. Opprinnelig er dette en kinesisk kamphund. Dyrets eventuelle symbolsk betydning i handlinga har i hvert fall ikke jeg oppdaget, men innrøm at den ser ganske morsom ut! Jeg hadde derimot ikke likt å møte den i fri dressur på joggeturen! Av en eller annen grunn er det også et hode av en (sovende?) Shar Pei som pryder omslaget på boka.

Handlinga er fra Stavangerområdet og ungdommene går på videregående.

Boka heter Blackout og er skrevet av Elen Betanzo. Dette er hennes tredje ungdomsbok, for den første ble hun nominert til debutantprisen uten å nå helt opp. (Kan jo ta med at hun også har skrevet en lettlestbok for barn. )

Første gang personene blir presentert får vi altså vite hvordan de bor, uten at dette sier så veldig mye om dem. Men litt snedig likevel. Boka er velskrevet, forfatteren benytter mye kryssklipping, med korte avsnitt hvor hver av personene spiller hovedrollen. Boka er godt sydd sammen. Den er på bare 141 sider, men forfatteren får sagt ganske mye med få ord.

Sentralt i handlinga er festen til Irina som – slik alenefester ofte gjør – ikke minst i ungdomslitteraturen, ender med en katastrofe, også for inventaret, her møbler av dyreste sort i den arkitekttegnede boligen. Jeg begynner å bli møkka lei av å lese om alle disse festene i ungdomsbøkene, men så er jo heller ikke jeg i målgruppa. Noen burde skrive en oppgave om skildring av alenehjemmefester, hvor alle blir fulle av usunne drikkevarer, og hvor folk ligger og spyr over doskåla, og det ene paret etter det andre forsvinner inn på soverommene etc etc. (Husker ikke om ALT dette skjedde i akkurat denne boka, eller om jeg forveksler med den boka jeg leser akkurat nå, men mye faenskap var det i hvert fall.)

Et tema i boka er Siss spisevegring, og da spesielt omgivelsenes reaksjoner, som er temmelig ubarmhjertige. Marias svik er et annet tema. Forfatteren viser også Marias avhengighet av kjæresten og hennes redsel for å miste ham, sikkert typisk for mange jenter. Andre temaer er vennskap, hvem kan man stole på, ærlighet etc. Og ikke å forglemme ungdommens wannabe-forhåpninger ( ikke noe gæernt med dem) - som Irinas sang-ambisjoner og Sebastians ønsker om å utgi bok.

Boka slutter ganske fikst.

Siden Sebastians far er poet med Pablo Neruda som ideal kan vi jo rett og slett avslutte med å høre på Victor Jara synge et dikt av denne store poeten.

mandag, mars 12, 2012

Mobbing og trakkasering

Temaet i Vivaldi av Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsen er mobbing, men dei fyrste sidene i boka handlar berre om hovudpersonen Tyra og ein katt. Kan ho få katten eller ikkje? Og så kjem det, etter at du har lese nokre sider:

”Du veit kor vanskeleg ho har det på skulen”.

Tyra er ei forsiktig lita jente. Forfattaren er som alle veit poet og skildringa av einsemda og sorga hennar og gråten ho har inni seg går berre rett inn hos lesaren. Dette er ei sterk forteljing om mobbing; dei sparkar ho og ho vert halden utanfor fellesskapet. Ingen ser ho, heller ikkje læraren. Når ho stiller eit spørsmål som Tyra som den einaste i klassen veit svaret på, ser ikkje læraren den ivrige handa hennar.

Heldigvis har Tyra ein trygg familie. Men foreldra er bekymra.

”I dag er ho slik igjen”.

Men så skjer det eit vendepunkt. Det er ingen lettvint løysning på problemet, men på slutten får Tyra til slutt hjelp så det er ei von om at den vonde sirkelen Tyra er komen i kanskje kan brytast. Forfattaren er psykolog, og har og jobba som skulepsykolog, så han veit nok kva han skriv om.

Vi lyt og snakke om illustrasjonane. Dei er fantastisk vakre og fargerike.

Som til dømes dette ( orsak for den ikkje heilt perfekte fotograferinga) som syner korleis Tyra har det i klassen med alle dei stygge blikka frå medelevane. Dykk kan sjå fleir bilete her. Boka er påkosta, layouten er delikat, til og med på innsida av smussomslaget er det illustrasjonar. Det er berre å gratulere Magikon att, for enda ei visuelt banebrytande biletbok. Det kjem aldri noko likesælt frå den kanten!

Rosas buss av Fabrizio Silei og Maurizio A. C. Quarello
handlar og om trakassering, men her av ei heil gruppe. Boka tar for seg ei viktig hending i den amerikanske borgarrettsrørsla. Ein bestefar ( afroamerikanar) tek med barnebarnet sitt til Henry Ford-museet der den bussen kor Rosa Parks nekta å reise seg for ein kvit mann i 1955 er stilt ut. Bestefaren var sjølv med på denne bussturen, men var då for redd til å gjere noko. Så dette er og ei forteljing om å tørre å seie i frå mot urett, og - om å angre på ikkje å ha gjort det.

Forteljinga har to adressatar, barnet som aldri har høyrt om denne hendinga og men og den vaksne som kjenner historia frå før.

Her sit bestefaren og barnebarnet i kaféen og et is etter museumsbesøket. (Heller ikkje heilt perfekt gjengjevnad. Dykk får lese boka sjølve!)

Til slutt kan vi jo høyre på litt passande musikk. Fyrst eit opptak av Neville Brothers frå 2004 som syner at Rosa Park framleis ikkje er gløymd. Kanskje vi og kan spele noko av den kjende folk- og protestsongaren Odetta, nemleg Paths of Victory frå 1965.

Teikningane i denne siste boka kan minne litt om Ezra Jack Keats biletbøker frå 60 og 70 -åra. Hans teikningar var og svært fargerike, og han teikna ofte afroamerikanske barn i bymiljø utan at dette var eit tema eller noko problem. Dette var noko heilt nytt den gongen. Multikulturelle barnegrupper i bøkene er jo noko meir vanleg i dag enn det var den gongen. (I Rosas buss er det jo derimot heilt naudsynt at personane er afroamerikanarar på grunn av temaet.)

onsdag, mars 07, 2012

Heksetid

Inn i elden av Aina Basso handlar om heksebrenning i Finnmark på 1600-talet. Forfattaren er sjølv historikar og boka har og vorte gjennomgått av ein fagkonsulent, så vi som lesarar skulle vere på trygg grunn. Det er og eit etterord i boka med historiske fakta og kjelder. Også litterært handsamar forfattaren stoffet godt. Dette har vorte ei spanande og truverdig framstilling av ei litt tung tid i norsk historie.

Det er tre stemmer i boka.
1) Dorthe, 16 år, bur i København, lyt meir eller mindre mot si vilje gifte seg med ein eldre mann og vert med til Finnmark. Sidan skjønar vi at han er lensherre med hekseprosessar som spesialitet. I Noreg lever ho altså i omgjevnader som er ganske annleis livet i frukthagen i København, og kjærleiken til og lengta etter spesielt veslesystera er fint skildra.

2) Elen er dottera til ei klok kone, ei sterk kvinne som lev livet utan nokon mann, og som hjelper folk med ulike problem. Vi får og ein forvarsel på at noko er i gjere då dei ser over til båla på andre sida av sjøen, og mora konstaterar at no byrjar det att. Resten kan dykk jo tenke dykk sjølve.

3) Den tredje stemma er skrive i kursiv. Mens både Dorthe og Elen er skrive i 1 person eintal ( eg – form altså, dersom det går rundt for nokon no; Dorte i no-tid og Elen i då – tid) er kursivstemma i tredje person, altså ho. Og dette er ikkje småtteri; ”ho” inngår pakt med sjølvaste djevelen, får via trolldom skip til å søkkje, skapar seg om i dyreham saman med andre kvinner etc. I forklaringa bak får vi vite kven dette er.
Då eg blogga om debutboka til Basso skreiv eg at ”kanskje hadde vi komme nærare personen dersom boka hadde vorte skrive i første person?” (OK, eg har tillate meg nokre kosmetiske endringar i dette sitatet av meg sjølv.) No trur jo ikkje eg at det er på grunn av det eg skreiv den gongen at forfattaren har brukt første person i denne boka, men eg trur det er eit smart grep. Elen og Dorthe kjem på kvar sin side i disse dramatiske hendingane, men vi får sympati for dei begge, sjølv om eg irriterar meg litt over kor lite bevisst ho Dorthe er.

Forfattaren flettar saman dei ulike stemmane, ofte med ein aldri så liten cliffhangar, noko som og driv handlinga framover. Og sjølvsagt ( vonar ikkje dette er nokon spoiler) møter dei og kvarandre. Dette er og kryssklippa saman på snedig vis.

Det er berre ein ting ved boka som forvirrar meg litt. Kursivstemma ( la oss kalle ho det ) deltar altså på heksesabbatar, møter djevelen og driv med trolldom. Dette heilt i tråd med denne tidas rettsprotokollar av tilståingar etter hard tortur. Men altså orsak eit naivt spørsmål. Dei dreiv vel ikkje med disse tinga i det verkelege livet? Eller er dette eit litterært grep for å illudere ei hard tid med undertrykking, redsle og overtru?



Dystre tider dette altså, og for verkeleg å slå an stemninga kan vi jo avslutte med litt passande musikk att.

tirsdag, mars 06, 2012

Og alle var glade

Så har jeg igjen vært på den derre prisutdelinga dere veit og som vanlig kommer det en liten reportasje, nå også med bilder i fire farger.

Denne gangen var det ekstra spennende fordi det ikke var lagt ut noen pressemeldinger på forhånd. Ei heller på bibliotekarpostlista. Men da vi oppdaget Harald Rosenløw Eeg i foajeen forsto vi jo raskt tegninga. For hva i alle dager skulle han ha gjort her hvis det ikke var for å motta litteraturprisen. Egentlig hadde jo jeg håpt at Tyra Teodora Tronstad med boka "Hvis det er flere som juger nå" skulle få den, men Gyldig fravær er da neimen ikke noen dårlig bok det heller. Nå har jo Rosenløw Eeg fått priser både tidt og ofte, men faktisk bare to ganger fra Departementet. Den første gangen debutantprisen.

Her takker Rosenløw Eeg for prisen på sitt lune, sjarmerende og småfrekke vis. I forgrunnen ser vi krøllene til oversetteren Øysten Rosse, en flerfoldig prisbelønt oversetter. For anledningen deltar han imidlertid kun som jurymedlem.

Nå regner jeg jo med at alle denne bloggens lesere for lengst har fått med seg hvem som har fått priser for både ditt og datt men jeg vil likevel fremheve to;

Først debutant Kaia Linnea Dahle Nyhus som vant illustrasjonsprisen for Håpe, sa gåsa. Her takker hun for prisen. Hun er 22 år gammel og går på knus og hærverk eller hva nå denne skolen heter for tida. Dette er en spennende illustratør som det er all grunn til å ha forventninger til. Som om ikke DET var nok hadde den unge dame bursdag SAMME dag som hun fikk prisen!

Og her et foto av Hilde Kramer som meget fortjent fikk ”Juryens spesialpris for hennes bidrag til å gjøre bildeboksjangeren til en kunstopplevelse for barn” Og på veggen bak henne kan man jo selv se hvor allsidig kunstner hun er blitt. Vel fortjent denne prisen også. Jeg er riktig fornøyd med å kunne vise fotografier både av en nestor og en lovende debutant.














Her BURDE det vært et bilde av alle prisvinnerne med Anniken Huidtfeldt og diverse fotografer i forgrunnen, men dessverre kom jeg ikke på det før det var for seint. Men alle gliste bredt, inkludert ministeren. OG – regner med at mange lurer fælt nå – denne gangen uten skisko. Så vidt jeg kunne bedømme, med min mangelfulle skokompetanse, hadde ministeren riktig tekkelige svarte sko. Derimot LURER jeg på om hun ikke hadde den samme kjolen som da hun hadde på seg de til de grader omtalte skoene, med alle mulige forbehold om at jeg tar feil.

Og hva sa fru Kulturministeren da? Nei det var jo det vanlige det, hun er opptatt av kvalitet, mange bra filmer tar utgangspunkt i bøker, det er Torbjørn Egner – år i år i tilfelle noen ikke skulle ha fått DET med seg ... men like før jeg holdt på å sovne, i hvert fall i mental forstand, kommer det! BARE HØR HER!!!!! : Anniken er vert for de nordiske kulturministrene i år, og planlegger å sette barnelitteratur på den politiske dagsordenen! Og HOLD dere fast nå, folkens, hun vil jobbe for en
  • Egen
  • Nordisk
  • Barnelitteraturpris!!!!
  • DAAA RAAAA!!!!
Anniken! Nå steg du atskillige hakk i min aktelse! Og som ikke det er nok, denne gangen greide du også å uttale nesten alle navnene riktig!

Siden var det servering.

Her en liten oversikt over slottsbiblioteket med mat og venner av barne- og ungdomslitteraturen. Noen var der og andre ikke. Muligens litt færre enn det pleier, men så var det jo mandag og ikke fredag som er den vanligste dagen for dette arrangementet.


Her Birgitte, Sofie og Anne Kristin, den gode barnelitteraturens fortropp. I forgrunnen et noe betenkt bibliotekarbarn som garantert kommer til å få sin dose av den gode barnelitteratur.













Og her skulle det ha vært et fotografi av Øysten Rosse, som kunne fortelle at han nettopp hadde oversatt sin bok nr 500, Guri Vesaas og nok et bilde av Anne Kristin Lande. Men dessverre greide ikke fotografen å ta et bilde som ytte denne brave gjengen udi barne- og ungdomslitteraturen rettferdighet.

Hva som skjedde etter at jeg forlot stedet er neimen ikke så lett å si, men etter

den hvitvinmengden som var igjen regner jeg med at det ikke utartet seg på noe vis. Og det var kanskje det beste på en mandag formiddag.

fredag, mars 02, 2012

De unges forbund har talt

I går var jeg på arkiveringskurs på jobben sammen med mine kolleger. Siden dette kurset foregikk samme dag Ungdommens kritikerpris skulle deles ut hadde jeg litt sånn (mer eller mindre diskret) også oppe en fane for å følge med på Les! twitterstrøm. Spenningen var som å ta og føle på.

Regner jo med at de fleste nå har fått med seg at det ble Gjennom natten av Stig Sæterbakken som vant. Da jeg for en stund siden skulle tippe hvilke vinnersjanser akkurat den boka hadde, skrev jeg blant annet følgende:
” Jeg tror nok at mange vil slite med Sæterbakkens bok. Selv om temaet – unge mennesker som tar livet av seg - kan engasjere tror jeg spesielt de vil finne kapitlene om samlivet mellom to middelaldrende mennesker uinteressant. Dessuten er boka heller ikke på andre måter lett tilgjengelig. Tror nok at denne boka vil kreve en del av norsklæreren.”(Rødme, rødme.)
I Jurybegrunnelsen skriver ungdommen blant annet at Gjennom natten er
  • ”en sterk bok som lærer en om livets verdier”
  • ”det virker som at de (ordene) er håndplukket og perfekt plassert. ”
  • ”Boken er både realistisk og til tider uvirkelig. Men nettopp dette uvirkelige fenget elevene og juryen, ettersom vi kjenner oss igjen i en uvirkelig verden.”
Note to self: ALDRI undervurder ungdommen! ( Og akkurat det kan for resten enkelte andre
også tenke på .) Jeg for min del er bare mer enn noensinne overbevist om at Ungdommens kritikerpris er et prima for ikke å si uunnværlig konsept, som er kommet for å bli.

Jeg siterer fra Les! twitterstrøm igjen:
”Også overhørt fra juryklasse: - Det handler om kjærlighet, ikke sant. Gutt (17) som har Espedal som favoritt”
”Overhørt fra elever i juryklasse: - "Hest er best!" og "Jimmen for life!". Blir Rimbereid ungdommens favoritt?”
”Det har vært deilig å lese bøker, jeg kommer absolutt til å fortsette, sier elev Kevin Ellila ved Askøy vgs.”
”Før prosjektet hadde jeg ikke lest en hel bok, nå er jeg midt i den sjette, sier elev Kevin Ellila ved Askøy vgs”
”- Det er ikke en enkel tekst, det ligger mye bak ordene, sier elev Farhat Fazli til KK om "Gjennom natten".
”Jimmen er min favoritt. Ga meg mestringsfølelse når jeg klarte å tolke setningene og nynorskordene, sier elev.”
Etter at ungdommens kritikerpris endelig var kåret var det bare å følge med på Kritikerlagets twitterstrøm (godt supplert av diverse andre twitrere, husker ærlig talt ikke hvem som var raskest på avtrekkern eller nærmere bestemt enter-tasten) for å vite hvem som fikk Kritikerprisen. Så til slutt vil jeg også gratulere Karin Kinge Lindboe som endelig fikk kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok etter å ha blitt nominert for andre gang. (Hvem i Kritikerlaget som har lagt sin elsk på denne forfatteren vites ikke, men vel fortjent!) Og - ikke minst Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie.

Som dere sikkert skjønner ble det en skikkelig hard dag på jobben i går. Regner derfor med at alle har forståelse for en noe forsinket bloggpost angående disse begivenheter. Det som gjenstår av priser nå er
  • Kulturdepartementets barne- og ungdombokspris som deles ut allerede førstkommende mandag,
  • Og Nordisk råds litteraturpris som deles ut 22 mars, (hvor som kjent Merethe Lindstrøm er nominert nok en gang og nok en gang sammen med Øyvind Rimbereid mens ingen av dem ble nominert til Brageprisen og det sier kanskje litt om denne prisen) og så er det
  • Uprisen som deles ut i Lillehammer i mai, og da kan vi jo puste skikkelig ut hele sommeren før utdeling av
  • Brageprisen med nominasjoner og hele sulamitten til høsten igjen
For nå kommer i hvert fall ikke jeg på flere priser. SOM om det ikke snart skulle VÆRE nok. Glemte forresten Nobelprisen.