Ny serie! Ny serie!

Jeg åpner i dag min helt nye serie "Musikk-jeg-elsket-å-hate-da-jeg-var-ung-men som-nå-har-fått-et-skjær-av-nostalgi-eller-begynner-jeg-å-bli-farlig-dement" meeeeeeeeed ....

.... ingen mindre enn Thore Skogmann og Lill-Babs!!!!!! (Världen är full av elektriska gäng popoppitoppipoptopp...)

OBS! OBS! Egner seg ikke for svake eller plagsomt musikalske sjeler!



Som ekstra bonus ... eller vent litt, kanskje det holder for i dag...

EDIT dagen etter: takk til unge Laberg for denne!

Påskelesning

PÅ BUNNEN -
Som vanlig dro vi til Göteborg i førpåska, og som lesestoff underveis hadde jeg med meg ungdomsboka Trash av Andy Mulligan. I denne boka møter vi noen gutter som vokser opp på en søppelplass og lever av det de finner der. Forfatteren besøkte en tilsvarende søppelplass da han arbeidet i Manila og ble inspirert til å skrive denne boka. Det er flere fortellere, både ”søppelguttene” selv og voksne rundt dem, blant annet Fader Juilliard som driver en skole på søppelplassen og ei ung jente som jobber som frivillig. Sikkert et lurt grep, siden forfatteren ( naturlig nok )har en helt annen bakgrunn enn de som er vokst opp i slummen. Hva skal til for å få barn fra Norge og land det er naturlig å sammenlikne med etc etc til å ta inn over seg en virkelighet så fjern fra deres egen? Boka er spennende og fremragende fortalt med tydelige personer som huker fast i leseren. Det er en hard virkelighet som beskrives, en av hovedpersonene blir for eksempel utsatt for harde torturmetoder av politiet. Det er en fortelling om korrupsjon og urett men forfatteren ønsker at det skal gå bra med våre unge helter. Ser også at filmrettighetene er solgt så da er det bare å håpe at ikke filmen kødder det altfor mye til.

Vi ankom Göteborg på en søndag og tok oss en tur til botaniska trädgården, så da kan jeg jo legge ut
et fotografi jeg tok fra en høyde der med utsikt over byen, selv om dette ikke har noen ting med litteratur å gjøre men litt bilder gjør seg jo alltid. Kan forresten anbefale Restaurant Botaniska paviljongen hvor vi tok en lunsj. Mandagen var shoppingdagen, så da tok vi som vanlig en tur i bokhandlerene for å bunkre litt svenske billigbøker.

- OG BLAKK
Yarden av Kristian Lundberg er intet mindre og noe utypisk for vår tid en arbeiderfortelling. Boka er også kalt en omvendt klassereise, forfatteren befant seg midt i smørøyet av det litterære parnasset før noe skjedde slik at han kom i pengenød og måtte ta seg jobb som timesansatt på Yarden i Malmø havn. De timeansatte blir behandlet som en pariakaste - også av de andre ansatte - fordi de indirekte, for å gjøre det mer lønnsomt for bedriften, er med på å forhindre flere faste ansettelser. Noen ganger fikk de ikke en gang lov til å sitte i kantina sammen med de andre. De har ingen – ingen - faglige rettigheter og kan ofte – uten grunn eller på grunn av en løs mistanke - oppleve å miste jobben. Lundberg jobber sammen med mange utlendinger og samholdet og solidariteten dem imellom er glimrende skildret. Dette er en særdeles melankolsk fortelling hvor vi også får lese en del om forfatterens egen vanskelige barndom. I følge en anmeldelse i Aftenposten er dette boka alle snakker om og nå altså også jeg. Forfatteren fikk dessuten Ivar Lo-Johanssons personlige pris for boka og det sier jo ikke så lite i Sverige. Det søte og særdeles hjelpsomme bokhandlerbiträdet klarte også å prakke på meg fortsettelsen, som ennå ikke er kommet ut i pocket, og den skal være atskillig muntrere så jeg får vel lese den også etter hvert.

UNG OG LESBISK ANNO 1978
Jeg kjøpte også Tiger av Mian Lodalen som er en frittstående fortsettelse av Dårens dotter som jeg også har men foreløpig IKKE har lest. Vi møter Connie, hvis jeg ikke husker helt gæernt 13 i begynnelsen av boka. Som jegpersonen i den forrige boka kommer også hun fra en s.k. dysfunksjonell familie, i denne boka bor hun sammen med et ektepar som egentlig gir fullstendig blanke i henne. Hun har faktisk INGEN voksenpersoner rundt seg som bryr seg. Hun blir snart med i en jentegjeng som hun utfordrer grenser sammen med. Beskrivelsen av det sterke samholdet mellom disse jentene er en av bokas sterke sider. Så oppdager hun – dette er i siste halvdelen i 70 – åra, at hun er ”annerledes” og forelsker seg også i ei jente. Og det var jo ikke bare bare på denne tida ( og knapt nok nå heller - som kjent) men jeg ble faktisk litt overraska over at det var så ille også i Sverige. Jeg kan absolutt anbefale også denne boka, den har – typisk for Lodalen – mye humor men som dere skjønner også sårhet. Forfatteren får fint fram Connies sårbarhet bak den steintøffe fasaden.

For dem som har lest Dårens dotter; vi får også vite hvordan det går med vennen Lasse. Det er mange musikkreferanser i boka, blant annet sangen Så E livet med the Factory om Sussi och Lena som är kära i varann. Teksten kan nok virke litt stakkarsliggjørende og den er vel litt sånn Benny Borg-aktig (også en person mange elsket å forakte den gangen på grunn av særdeles banale sangtekster) men det er ikke tvil om at hensikten er god, og i den atmosfære av homofobi som Anna og Connie utsettes for er det ikke vanskelig å skjønnet at den er til stor trøst. Jeg burde vel også tatt med noe av Eva Dahlgren som fikk så stor betydning for Connie men dessverre fant jeg ikke noe av de gamle sangene hennes på YouTube. I stedet kan det jo passe å ta med Barn av vår tid med göteborgruppa Nationalteatern. En viktig bok som kan anbefales og burde leses av mange.

ANTIKKENS ROMA
Vel hjemme igjen kastet jeg meg over Vågen av Harald Voetman. Dette var et av de to danske bidragene til Nordisk råds litteraturpris. Denne boka blei ikke vel mottatt av ”Knirkegjengen” og nå må jeg før jeg går videre benytte anledningen til å gjøre forsamlingen oppmerksom på bloggerens Knirks prisverdige initiativ hvor hun inviterte medbloggere til å blogge om årets kandidater til denne prestisjetunge prisen som altså Beate Grimsrud ikke fikk men det regner jeg jo med at alle har fått med seg nå og at prisen i stedet gikk til islenderen Gyrðir Elíasson, forhåpentlig fortjent, så da er det bare å glede seg til boka blir oversatt til et forståelig skandinavisk språk. Litt tilbake til Knirks Samlesning. Jeg meldte meg ikke til tjeneste selv men vil bare bifalle – slik flere andre har gjort, blant annet Nordisk råd selv på deres nettside - et slikt prima tiltak. Jeg har jo tidligere gått sterkt ut mot forlagenes forsøk på å styre den litterære bloggosfæren fordi jeg synes at denne bloggosfæren selv skal bestemme hvilke bøker det skal blogges om.

Og hva syntes jeg om Vågen? (Dansk for våken? Eller en stor bølge? ) En bok som ble så unisont mislikt blir man jo litt nysgjerrig på. Først prøvde jeg å få tak i boka på Deichman, fikk ordna med nytt


nasjonalt lånekort og greier så dermed kan jeg jo også benytte anledningen til legge ut


dette oversiktsbildet over Hovedutlånet eller hva Deichman nå for tida kaller det igjen, for å sprite opp denne etter hvert ganske esende lange bloggposten. Boka var jo dessverre ikke tilgjengelig akkurat da siden den bare finnes i ett eksemplar på Deichman, landets største folkebibliotek (!) Men de skal jo som kjent for de fleste nå kvitte nå seg med hundre tusenvis av bøker mens de venter på E-boka så da gjelder det vel ikke å samle i lader. (Boka er forresten inne akkurat nå.)

Men så oppdaget jeg jo plutselig at den befant seg innafor hjemmets fire vegger! Bokas eier mente at den kanskje egnet seg best for menn på grunn av den noe groteske stilen og da blei jeg i hvert fall nysgjerrig. Vågen bygger på forfatterens oversettelser av Plinius den eldre (som altså skrev et verk om naturhistorien i flere bind) og i tillegg er det tre stemmer som komme til ordet, Plinius den eldre, Plinius den yngre (nevøen) og slaven Diokles som skriver etter diktat. Dette er en særdeles brutal tid, ikke minst gjenspeiler det seg jo i behandlinga av akkurat slavene. Romertida er jo skildret til gangs både i skjønnlitteraturen, i film og spektakulære serier. Men jeg har aldri følt meg så nær romerne – som i tanke og sinn må ha vært svært annerledes enn mennesker fra vår tid - som i Voetmans bok. Plinius den eldre er særdeles arbeidsom men kanskje ikke spesielt sympatisk for å si det slik. Han strever for å få en slags makt over naturen men akkurat noen naturkjærlighet er det ikke som formidles. Dette kom kanskje ikke før på 1700-tallet? (Dette tok jeg litt ut av lufta, mangelfullt utrusta på idéhistoriske kunnskaper som jeg er.) Uansett hvilken målgruppe boka nå skulle sikte seg inn på likte jeg den knappe og konsise stilen uten ett overflødig ord og ble imponert over hvor mye forfatteren fikk formidlet om en såpass fjern tid på så få sider.

GAY GJENNOM TIDENE
Når jeg nå først er i det historiske hjørnet kan jo også fortelle at på den sedvanlige besøket til Göteborgs konstmuseum (et fantastisk museum som jeg anbefaler alle) fikk med meg noen kilo Gayhistorie fra antikken til vår tid til den nette sum av rundet 150 svenske kroner. Boka heter Gay; en världshistoria. Det ser ut til å være et solid verk med flere faglig tunge bidragsytere, hver presentert bak i boka. Det fine med den boka er at den kan leses litt hulter til bulter og ikke nødvendigvis fra perm til perm. Kanskje vi skal unne oss nok en illustrasjon. Da kan vi jo ta med


dette bildet av en antikk vase som jeg fotograferte på Altes museum i Berlin for et par år siden og som viser en erotisk scene mellom to menn, før vi endelig tar avskjed med antikken og beveger oss nærmere til vår tid, eller rettere sagt via Koreakrigen i 1950 til noen dager i 1959 i Winfield i West Virginia.

FAMILIESKJEBNER OG SØSKENKJÆRLIGHET
Og da er det Lark & Termite av Jayne Anne Phillips vi snakker om. En trist bok men trass i det triste med mye varme. Kanskje jeg kommer tilbake til denne boka en gang siden men kan foreløpig si at jeg anbefaler den varmt. Boka er ikke oversatt til norsk.

Siden vi har hatt en slik usedvanlig fin påske i år fikk jeg dyrket verandalesningens edle kunst i stor grad. Mens andre har avsluttet skisesongen til fjells og noen har starta badesesongen på Huk og noen har bekymret seg over at påska har vært for varm.

Å løpe er bare å flytte den ene foten foran den andre

i et visst tempo. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Egentlig er det bare å ta på seg joggesko og noe høvelig tøy og gå ut og sette i gang. Men så enkelt er det jo bare ikke. Hadde det ikke vært for Grete Waitz så veit jeg neimen ikke hvordan det hadde vært med løping i mitt tilfelle. Hvis jeg ikke hadde funnet det enkle og lettfattelige treningsprogrammet av Grete Waitz i Kvinner og Klær i 1989, hadde jeg kanskje aldri fått oppleve gleden ved løping. ( Og hadde vel fremdeles ikke vært i stand til å gå opp en trapp uten å få åndenød.)

Men ER det ikke litt pinlig at kvinner må ha et eget løp for å tørre å løpe i offentlighet? Første gang jeg løp Grete Waitsløpet fikk jeg en invitasjon til et annet løp som het "Jentemila" under mottoet "kvinner tør og vil og kan løpe en mil". Herregud! Hvorfor er det verre for kvinner å løpe enn for menn, liksom?

Årsakene er flere:

• Det er ikke SÅ lenge siden kvinner fikk adgang til Holmenkollstafetten. Faktisk i 1975 etter en lang kamp. Før Grete brøt barrieren fantes det ikke løp over 3000 m for kvinner. Så idrettshistorisk sett har ikke forholdene ligget til rette.
  

• Dessverre er det slik, at mens menn er flinkere til å kaste seg ut i nye ting - enten de nå behersker det eller ikke - er kvinner mer forsiktige og har mer prestasjonsangst. Og fremdeles er kvinneandelen lavere i de lengre mosjonsløpene men det kommer seg. Sakte men sikkert.

• For å få rabatter på løpesko på Løpslabbet har jeg i flere år vært medlem av en løpsorganisasjon. Der oppdaget jeg mye kjønnsfascistisk grums!

Jeg glemmer aldri det første Grete Waitzløpet jeg deltok i. Selveste Grete Waitz var tilstede og ønsket oss lykke til. Jeg! Som alltid hadde vært klassens dårligste i gym! Deltok i et løp! Og da ferden endte på Bislet stadion, gjennom Maratonporten, hvor akkurat statuen av Grete Waitz tronet over oss og klumpen i halsen ... ja dere kan jo tenke dere sjæl.
Her min første løpsmedalje, erhvervet i 1990. Den er prydet med et noe skjematisk portrett av løpedronningen!

På Grete Waitzløpet var det ingen tidtaging. Det var jo ikke alle som løp en gang, noen bare gikk som om det var en skarve turmarsj det dreide seg om og det ER jo også gjort et visst poeng av at ikke alle deltakerne var like edru og noen deltok bare for å få et påskudd for å få seg en fest og en Oslotur, men jeg regner jo med at det var flere med meg som etter hvert fikk litt mer ambisjoner og begynte å delta i andre løp. Med tidtaging og alt tilhørende.

Grete Waitz er født samme år som meg men for å si det litt forsiktig har hun drevet det noe lengre innen løpefaget. Jeg kunne ha skrevet litt om alle de gangene Grete Waitz vant New York maraton ( 9 i antall, første gang i 1978) og hvordan hun sprengte grensene for kvinnelangdistanseløp og blandt annet fikk maraton for kvinner som egen øvelse i VM og OL etc etc men det kan dere lese om andre steder om dagen.

Framfor alt vil jeg takke deg Grete for at du fikk så mange av oss vanlige kvinner til å begynne å løpe!

Litt sang og musikk bør vi vel også som vanlig ha med og egentlig finner jeg ikke på noen bedre låt en den gode gamle Spencer Davis-sangen Keep on running!

Fra Hovseter til Sunnmøre

Det er litt smått med oppdateringer på denne bloggen for tida og det kan det godt hende at det fortsetter å være en stund framover.

Siden sist har jeg lest nok en vampyrbok, Mørketid av Åshild Moldskred. Forfatteren ( debutant) skal ha kred for å ha prøvd seg på en litt ny vri, vampyrer (eller bloddrikkere som de kaller seg) i en kjent bydel i Oslo, nærmere bestemt mitt nærmiljø Hovseter, og da blir man jo litt ekstra interessert. Stedet blir beskrevet med ”høye og triste sosialblokker fra midten av 70- åra” og fylliker med fett hår sitter på benkene med bæreposer med øl. Pussig at jeg aldri har lagt merke til noen av disse når jeg er på de kanter. Runa, 15 år, bor sammen med sin mor, som ikke er verdens beste akkurat - kanskje ikke så merkelig med den oppveksten hun har hatt - i Hovseterveien 96.

Her et fotografi av Hovseterveien 96, en "høy og trist sosialblokk fra midten av 70- åra", også kalt Kollektivet, en vårkveld i april. Samtidig som jeg tok dette bildet, tok jeg også et bilde av
Hovseter skole, hvor jeg regner med at Runa går. Så denne boka bør Hovseter skole skaffe seg til sitt (forhåpentlig) utmerkede skolebibliotek! Ellers fant jeg ingen fylliker med fett hår på denne utflukten heller, derimot noen sporty ungdommer som spilte ball på plassen utenfor skolen.

Tilbake til boka. Åpningsscenen der Runa sammen med bestemora tapper blodet fra et stakkars offer med en sprøyte – med døden til følge for offeret– er sterk nok men blir hengende litt i løse lufta i forhold til det som kommer. Handlinga kunne ha vært bedre gjennomarbeida, og en del språkblomster burde ha vært luka ut, i det hele tatt kunne manuset ha stått seg på å gå noen runder til og blitt stramma litt inn. Bokas sterkeste side er vennskapet mellom Runa og den litt pysete Åge, som Runa har følt en egen omsorg for fra barneskolen av. Åges sjokk og fortvilelse når Runas hemmelighet blir avslørt er også ganske godt skildra.

Mer språklig sikker er jo Codys arv; første bok i serien Rottekrigen av Einar A Lund. Den handler om kampen mellom svartrottene ( de gode) og brunrottene ( de slemme). I sentrum den unge rotta Cody hvis far var en helt blant svartrottene. Han vokser opp sammen med sin mor på Vinderen av alle steder, men de fleste av arten, deriblant Codys lærermester Slafs, røff men god på bunnen, holder til på en fylling på Grønland. Boka er på 412 sider og kunne med fordel ha vært korta en del ned. Det blir til tider ganske så omstendelig, forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Kanskje han rett og slett blir litt for forelsket i sitt eget univers og har glemt kunsten å ”kille noen darlingser”. Burde vel også ta med det særdeles tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Hannene er de som beskytter og sloss mens kvinner ... unnskyld hunner ( og barn) er de som altså blir beskyttet. Får for ordens skyld nevne at jeg bare har lest ca halvparten av boka før jeg ga opp, så for alt jeg veit kan det jo dukke opp en hel hær av rotteamazoner i løpet av fortellinga.

Bør kanskje legge til at svartrotta er utryddet i dag.
Her et bilde av ei svartrotte slik de så ut da de var still going strong!

Då likte eg betre Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. Handlinga i denne boka er frå bygda, eg gissar det kan vere Sjøholt på Sunnmøre som forfattaren sjølv kjem frå. Akslevollsvatnet vart nemnd i boka og litt googling gjev og nokre assosiasjonar på at vi kan vere på desse kantar. Som eg har vore inne på nokre gonger fører det ofte traurige saker som finn stad på bygdene no for tida, i kvert fall dersom ein skal tru mange nynorske ungdomsbøker, men i denne boka er hovudpersonen ei heilt normal snart 14 år gamal jente, Amanda, som har heilt normale foreldre.

Ho er forelska i David, ein heilt normal gut, og dette er ei ganske fin og forsiktig kjærleikshistorie. Eg tok meg faktisk i lure på om det ikkje snart burde komme noko meir, og det gjer det. På omslaget er det ei teikning av eit hjarte, altså ikkje det ”ikoniske” hjartet men det fysiologiske. Det syner seg at Amanda har ei alvorleg hjartesjukdom og det einaste som kan redde ho er organdonasjon. Boka skildrar sjukdomen, om det å vente i uvisse, korleis vil det bli å få eit hjarte som har tilhørt nokon annan og sjølvsagt korleis foreldra og venene reagerer. Boka er gripande utan at det blir noko (melo)drama. Forfattaren er flink til å leve seg inn i kjenslene til ei ung jente.

Litt artig er det og at forfattaren refererer til biletboka ”Til Panama, til Panama! : forteljinga om då den vesle tigeren og den vesle bjørnen reiste til Panama” av Janosch frå 1979 (Samlaget) , som handlar om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som drar med ein flåte til Panama for det er ”landet dei drøymer om”. Og dei er ikkje redde for nokon ting. Som dei to drøymer og David og Amanda om å bygge seg ein flåte.

Og då kan eg jo til slutt nytte høvet til å gjere folk merksame på desse bøkene om vesle bjørnen og den vesle tigeren og heile resten av Janosch fantastiske univers. Sidan bøkene er på nynorsk vart dei berre ståande i biletbokkassane i fleire år men så kom bøkene som teiknefilm på TV og då vart det fart i sakene! Då skulle alle ha dei! Her har dykk ein filmsnutt, diverre ikkje på nynorsk denne gongen. Til slutt kan vi jo høyre på My heart can't take it no more med Supremes, sjølv om denne songen (som venta) handlar om litt andre ting enn hjartesjukdomar og transplantasjonar.

Nå kommer de og taaaaaar oss!

Jeg er nummer fire av Pittacus Lore som er psevdonym for.. eller glem det, det kan dere jo sjekke sjæl og som noen sikkert har fått med seg er boka filmet og går på kino akkurat nå. Filmen fikk ganske lunken omtale og boka er vel ikke SÅ mye bedre.

Det dreier seg altså om aliens, påfallende lik mennesker (hva er det som er gæernt med grønne menn med antenner?), bortsett fra ekstrem fart og styrke og en god del spektakulære egenskaper som hovedpersonen selvfølgelig må holde skjult for ikke å bli avslørt. Det er også en kjærlighetshistorie her som vel strengt tatt var litt uttværet og med mange gjentakelser. (Det er ikke ANTALLET kyss og kjærlighetserklæringer det kommer an på men hvordan.) Med er også noen slemme aliens som de snille må sloss mot for å redde jorda.

Handlinga er delvis fra high school miljø med de karakteristiske bokskapene vi ser på amerikanske filmer og alt annet til faget henhørende. Vi finner også nerden som er særdeles interessert i aliens, SF etc og den slemme gutten som også er forelsket i den samme jenta som hovedpersonen. Boka er sikkert ganske spennende for målgruppa og det er action action action over en lav sko.

Kan jo legge til at boka har slått godt an i utlandet og har vært 6 uker på New York Times Best Seller List og det ser ut som at det skal komme fem til i serien før vi får fred.

Oss dinosaurer imellom

Da jeg var på den tidligere omtalte konferansen Ung 3.0 valgte jeg meg seminaret De mest populære sosiale mediene for ungdom og da blei jeg litt sjokkert.

Særdeles oppegående og intelligente ungdommer i 17 – 18-årsalderen fortalte oss om sin bruk og avhengighet på facebook. De var online hele tida for å få med seg alt. Alle veit hvor alle er og skal – til enhver tid. De har behov for å vite hva folk gjør, hvor og med hvem - hele tida! Dette bidrar også til at flere føler seg utenfor og det kommer tydelig fram hvem som er ”med” og ikke.

Det er også viktig til stadighet å ta seg godt ut i tilfelle man blir fotografert og bildet siden blir lagt ut på facebook. Noen har direkte angst for å bli fotografert med mobilkamera uten at de oppdager det selv! Og de må følge med på facebook for å slette tagginger etc. Det er jo ikke noe nytt at ungdom er opptatt av utseende, selv ville jeg jo heller dø enn å se dum ut på bilder, men den gangen var jo fotografering .... eller glem det, det her ER jo tross alt noen år ( 40) sida. Men det var nesten umulig å fotografere noen uten at objektet oppdaget det, hvis man ikke hadde spionkamera og det hadde jo bare industrispioner fra Østblokklandene den gangen.

I den-gangen-jeg-var-ung-da-var-det-noe-annet-da-da-måtte-vi-jammen-meg-og-da-hadde-vi-ikke- men-klaget-vi? - tida leste vi SF-romanen 1984 av George Orwell hvor ”Storebror ser deg” – begrepet ble lansert. Var det slik framtida skulle bli? Det ble den ikke. Nå er alle alles storebrødre-søstre og alle ser hverandre hele tida! Man kan jo også sammenlikne med bygda hvor alle kjenner alle. På facebook blir alle bygdedyr!

Som den gamle halvsenile dinosaurusen jeg er klarte jeg jo heller ikke å dy meg for å skrive følgende på seminarets facebookside ( Ja jeg VEIT at jeg dumma meg ut men KUNNE ikke la være. Er litt flau over det nå. ) :

”Sitter på seminaret @De mest populære sosiale mediene for ungdom akkurat nå og er faktisk litt sjokkert over hvor lite dagens ungdom overlater til tilfeldighetene! Ellers er det jammen meg mange flotte ungdommer! Hilsen en dinosaur!”

På en annen side tror jeg livet for dagens ungdom under nyliberalismen er mye mer komplisert og uoversiktig enn i den-gangen-jeg-var-ung-da-var-det-noe-annet-da-da-måtte-vi-jammen-meg-og-da-hadde-vi-ikke- men-klaget-vi? - tida . Så kanskje det er godt å ha kontrollen i hvert fall på noe?

Og så samles vi på hvalen

Og av dette litt flaue ordspillet skjønner muligens de mest opplyste av mine lesere at jeg har vært på Ung 3.0 konferanse igjen, denne gangen i Sandefjord, selveste hvalfangstbyen. Alle referatene kan man jo finne her så da er det ingen vits at jeg prøver å gjengi noen av foredragene med de mulige feiltolkninger det måtte innebære. Det finnes da heller ingen ting som er kjedeligere enn å få referat fra de festene man selv ikke har vært på. Og apropos fester, så kan jeg jo starte med den fantastiske vokalgruppa Basix som kom helt fra Danmark for å underholde oss under middagen. Blant annet framførte de denne låta på utmerket vis. Unødvendig å si, stemninga var på topp.

Og stemninga steg jo noen ekstra hakk då Bibliotekaren Frå Helvete ein gong for alle reformerte takk for maten-talen, den mest håpløse sjanger som finnes. Og sjølvsagt; he did it his way! Ellers kan jeg varmt anbefale Rica Park Hotell i Sandefjord. Lokalene er elegante (gudene veit hvor mange hvaler om har måttet bøte med livet ... nei herregud nå FÅR jeg gi meg, dette er da ingen Green Peace-blogg- her er det sosiale medier og dess like for alle penga... ) og maten var fantastisk. Til frokost var det BÅDE bacon med speilegg og ( en helt fantastisk luftig) eggerøre og alskens sunne og mindre sunne lekkerheter! Men: dette er jo heller ingen matspalte, så igjen et forsøk på å komme seg tilbake til temaet, ungdommens mediebruk. Vil forresten bare legge til at flere hoteller har kuttet ut speilegg til frokost til fordel for en ofte særdeles vassen eggerøre og det er en forbannet uskikk.

Det som slo meg første dag er at ungdommen er aldeles rørende uvitende om hvor mye vi gamlinger egentlig veit om facebook, twitter og annen digital moro! Til og med YouTube veit vi jo hva er. OG blogger. (Tenk det, Hedda! Eller glem Hedda, Ibsen er kanskje ikke så inn blant ungdommen lengre. Selv ikke da jeg var ung var ”de fire store” av det aller hotteste når jeg tenker meg om. ) Men jammen er ungdommen søte når de setter av 20 minutter for å gi oss oldiser innblikk i twitter.coms muligheter!

Ellers så kom det fram at ungdom (og da mener jeg ungdom i alderen videregående skole) pr. i dag foretrekker facebook som kommunikasjonsmiddel. Og det i den grad at jeg faktisk blei ganske sjokkert ... men akkurat det kommer jeg heller tilbake til i en egen bloggpost. (Edit noen dager etter: HER) Ellers blei flere enn meg imponerte over hvor flinke dagens ungdom er til å snakke for store forsamlinger. Mens jeg selv knapt turte å holde et fordrag fra manus foran klassen står dagens ungdom bramfrie fram som om de ikke har gjort annet i hele sitt liv. Hvilket de muligens heller ikke har. Første innslag siste dagen var et forrykende sceneshow av elever fra musikklinja på Sandefjord videregående. Det må ha skjedd noen mutasjoner de siste 40 åra!

Her et bilde av deltakerne i Parksalen minus alle de som hadde tatt seg en kaffe og kake-pause. Og - ja du gjetter riktig - frukt. I forgrunnen Bibliotekaren Frå helvete Him Self!

Og så blei vi jo nok en gang beroliget med at mediebruk og dataspill ( ei heller Word of Warcraft) er så farlige som vi tror. Vi fikk også et grundig innblikk i det samme spillets finurligheter. Hvis jeg skulle framheve noen foredrag så måtte det kanskje være Arne Ola Nygaards fordrag om læringsprosesser i det digitale rommet. Enda så kjedelig tittelen høres ut. Et annet spenstig innslag var Åke Nygrens orientering om Kista Idea Lab, selv om det sant og si var litt begrensa hva jeg fikk med meg. Han startet med å be folk vise fram mobilene sine for å vise den teknologiske utviklinga de siste åra og
her har dere et bilde av min kjære NOKIA mobil-telefon innkjøpt i 2004 og det sier vel det meste.

Etter dag 1 gikk
min kjære kollega og undertegnede en tur ut i det fine været - uten verken GPS, geocoaching eller andre nymotens digitale herligheter. Vi tok oss en tur opp Preståsen og fotografen tok

også dette oversiktsbildet over den fordums hvalfangstbyen.


Vi kan jo også ta med dette veggmaleri av to hvaler i ( muligens?) naturlig størrelse, dessverre hadde ikke fotografen vidvinkel.

Og her en hval til av en noe mindre størrelse enn originalen. Tatt i Parken.

Og til slutt foran hotellet de sørgelige rester av en død hval. I bakgrunnen havna og strandpromenaden.

Til slutt vil jeg nok en gang takke arrangementskomiteen ( ingen nevnt ingen glemt) og håper inderlig at de får i stand et nytt ung 3.0 om et par år igjen.

Og helt til slutt en passende sang. Dere gjetter nok hvilken. I hvert fall alle som regner seg i alderen ”digitale innvandrere”.

”You’ve got to do the right thing”

Maja Mill helt tilfeldigvis meg av Bjørn Olav Hammerstad er en litt pussig bok med et klart moralsk budskap. For å sitere forlagsreklamen:

”Boken formidler på en realistisk måte menneskets, og også barnets, evne til å fange opp en indre uro, lete etter- og ansvarliggjøre seg selv, og i møte med klokskap erfare sannheten i Ibsens ord: ”Lykke, det er først og fremst den stille, glade, trygge følelsen av skyldfrihet."

Videre har forlaget for sikkerhets skyld lagt til et PS;
”Boken har et allment innhold/ er ikke forkynnende.”

Budskapet i boka er som følger:

• Du skal ikke lyve
• Ikke komme for seint på skolen
• Ikke skulke
• Og gjøre opp for seg hvis man har gjort noe galt.

Ikke vanskelig å være enig i noen av disse punktene, men det skal vel noe til å lage stor litteratur av det. Jeg lurer litt på hvor bekvemme unge lesere føler seg når de blir utsatt for såpass mange imperativer. Boka har 40 (!) kapitler, mange av kapitteltitlene med en klar formaning, noen (heldigvis) med litt humor.

Hovedpersonen er rundt 10 år. Hvor sannsynlig er det egentlig at et barn i den alderen tror at Sherlock Holmes eksisterer i virkeligheten? Jeg er også litt i tvil om 10-åringer kan få seg til å tro at en rektor prøver å kvitte seg med dårlige elever for å heve nivået slik at skolen kommer bedre ut av det på nasjonale prøver. Bokas beste side er fortellerstemmen, forfatteren har fått et ganske godt tak på jegpersonen, men handlinga burde vært stramma en god del inn. Likevel har boka fått ganske mye oppmerksomhet, blant annet er den med i Leselystaksjonen og Lydbokforlaget har produsert boka som lydbok.

KK GID 4 ever av Janne Aasebø Johnsen har også et klart budskap; mobbing i digitale medier og nettvett. Hovedpersonen (Vibeke) er 13 og altså noe eldre enn hovedpersonen i den forrige boka. Det er tydelig at hun er forfatterens talerør. Mens Maja Mill må ledes inn på den rette vei (av de voksne som veit best) er det Vibeke som her er den som ordner opp og prøver å snakke kompisen til fornuft. Også denne boka er fortalt i første person, fortellerstemmen er troverdig og levende og boka er ganske fengende.

Vibeke bruker er en del slanguttrykk, og bruk av slang i barne- og ungdomsbøker KAN jo være litt risikabelt, men får håpe at forfatteren kjenner ungdomsspråket bedre enn meg. Jeg reagerer også på noen litt pussige ”stavefeil” ; hun bruker konsekvent ”vaffal” og ”ånkli” mens teksten ellers er riktig stavet.

Også KAN man kanskje lure på om ikke onkel politi burde kjenne til mulighetene for å sende mailer fra andres PC-er med hjelp av hacking, uten at Vibeke – etter at hun ved en tilfeldighet selv oppdaget denne metoden – må streve for å overbevise politiet - for å reinvanske kameraten. Men dette kan kanskje stå på kontoen for dikterisk frihet. Dette er forresten andre boka om Vibeke og vennene hennes mens det ser ut som at Bjørn Olav Hammerstad er debutant.

Tittelen på denne bloggposten er et Malcolm X-sitat som filmtittelen Do The Right Thing av Spike Lee fra 1989 er inspirert av. Dette er kanskje den beste filmen av denne filmskaperen. Så da kan vi jo se litt på traileren før vi gir oss. Eller forresten, når vi likevel har beveget oss såpass langt vekk fra norske barns hverdag kan vi kanskje avslutte med Do The Right Thing av hip hop-gruppa Redhead Kingpin and the F.B.I. , også fra 1989.