Hva gir man i bursdagsgave til en bibliotekar?

I hvert fall ikke bøker! Eller?
De eneste som tør å gi meg bøker i gave er den nærmeste familie. Fra det ene familiemedlemmet fikk jeg nettopp Doktor Zhivago av forfatteren ... æsj det veit da alle... , en bok som jeg strengt tatt har gitt opp en gang før. En UHYGGELIG treig bok. (For en gangs skyld kan jeg være frista til å sei at filmen var bedre rødme rødme) Så den boka måtte giveren slite med sjæl, ha ha så kan han ha det så godt den gamle knarken!

Den andre dristige bokgiver er sønnen. En gang fikk jeg Saman er vi mindre aleine av ... ja herregud det veit dere jo også! Etter at giveren ”hadde slitt ut to bokhandlermedhjelpere” hvorav den første ga opp og foreslo å heller kjøpe en kaffemaskin kunne han altså til slutt forlate bokhandelen med omtalte bok. (Jeg tror faktisk jeg kan skryte av at jeg er en av de første i landet som leste denne boka, og det er neimen ikke ofte!) Bøker som man får i gave av sønner er man jo ekstra velvillig innstilt overfor, men Knaus bind 1 måtte jeg likevel gi opp etter 180 sider, noe jeg har laget litt spetakkel av før. Til bursdagen min i år ble det La kloden spinne av Colum McCann. Nå spør jeg Deichman for å finne ut om det finnes noe annet av denne forfatteren på norsk.
Unskyldmegalståmenveitduingentingeller? Jo, da, jeg synes jeg hører noen sjokkerte gisp og stønning der ute så der avslørte jeg ( nok en gang og neppe heller den siste) min uvitenhet. Den eneste unnskyldningen jeg har er jo at jeg står på huet i barne- og ungdomsbøkene og ærligtalthvormyeveitdereomdettefeldtetomjegtørspørre. Og det får være forsvarstalen.
Danseren ( Cappelen 2004) ser også ut til å være en bok å se nærmere på, den baserer seg på Rudolf Nurejevs liv. Her et klipp fra Youtube hvor vi virkelig kan nyte denne store danseren i gjett hvilken ballett.



Tilbake til den boka jeg nettopp HAR lest. I følge forlagsreklamen er
”La kloden spinne” en ”bok som pulserer av liv, varme og håp, og regnes som et moderne amerikansk mesterverk.” Den er rost og prisbelønt over en lav sko. I sentrum er det også i denne boka en kjent skikkelse, eller rettere sagt en gjennomgangsfigur inspirert av den franske linedanseren Philippe Petit som gikk på line mellom tårnene i Word Trade Center 7 august 1974.

Her et bilde fra den omtalte begivenheten.

Etterpå ble selvfølgelig unge Petit arrestert for brudd på lov og orden, slik det kommer fram på dette fotografiet. I følge Colum McCann hadde politimannen respekt for arrestanten, men hvorvidt dette stemmer eller ikke er det neimen ikke enkelt å finne ut av av denne politimannens ansiksuttrykk.

Ellers møter vi blant andre:

• En irsk munk som vier sitt liv til prostituerte og andre nederst på den sosiale rangstigen,
• dennes bror,
• en sykepleier munken er forelsket i,
• en skokk prostituerte eller horer som de litt mer litterært kalles,
• hvorav en mor, datter ( også prostituert) og dennes to barn har sentrale roller,
• Clare, en overklassedame som bor i Park Avenue, og som har mistet sønnen sin i Vietnamkrigen. Hun er med i en sørgegruppe sammen med noen kvinner fra litt lavere sosiale lag, derav
• Gloria, fattig, varm, overvektig men vakker
• Lara, kunstner, som bor sammen med en mann som virkelig er et ”dårlig parti”,
• ektemannen til Clare, advokat, drit lei den "subben" han vanligvis har med å gjøre og blir sjeleglad for at han får saken mot linebalansemannen,
• med flere.

Som det skulle komme fram er kvinner svært sentrale i handlinga, og jeg synes forfatteren er virkelig flink til å leve seg inn i kvinners sinn slik at i hvert fall jeg tror på dette. Det eneste jeg lurer på – men må da også innrømme at her sitter jeg med minimale kunnskaper – er om ikke disse ”horene” blir litt vel litterære ??? I hvert fall er de noen freske typer. Og – med sterke følelser.

Personenes liv vikles inn i hverandre på snedig vis, med altså den tidligere omtale linedanserens bravader i sentrum. Dette ER jo som forlagsreklamen sier en feelgood men ingen lettvekter. (Akkurat som om det ene trenger å bety det andre.) Dette er en bok som kan leses på forskjellige måter, eller leseren kan selv velge hvordan de vil lese boka men herregud det kan man vel si om alle bøker. Og alle lesere.

Jeg veit ikke helt hva Daily Mail mener med at boka er

”En bemerkelsesverdig balansert utførelse av en stor forfatter som er villig til å ta noen sjanser”

men kan det rett og slett menes at midt oppi en del elendighet er det også mange happy-ending-storyer?

Til slutt litt tilbake til bokhandlermedhjelpere som formidlere. En av de mest helhjertede jeg har vært borti er en mannlig medhjelper jeg møtte på Norli bokhandel i Oslo sist jeg skulle kjøpe bok til det eldste av de to tidlige omtalte familiemedlemmer. Jeg fortalte ham at det ville bli svært vanskelig på grensa til det umulige og nei spenningsbøker var nok ikke tingen for ham nei, men mannen ga seg ikke selv om jeg forkastet forslag etter forslag og til slutt hadde jeg faktisk med meg en bok hjem. Det var bokhandlermedhjelperen sin det!

Handlinga i Mc Canns bok er altså fra 70 –åra, lenge før de tragiske hendelser 11.09.01. Kanskje vi skal avslutte med Leonard Cohens vakre sang On that day.