Lobotomert

I det siste nummeret av A-magasinet sto det en artikkel om lobotomi i Norge. Første gang jeg hørte om denne brutale behandlingsmetoden var da jeg jobbet på Dikemark i 1974/75 men da trodde jeg jo at dette var fortid. Det viser seg at i alt 2500 personer (!) ble lobotomert i Norge, i hovedsak i 40 og 50 – åra.

Da jeg leste artikkelen kom jeg på en glitrende serie på fire bøker av Erling Pedersen. Serien blir kalt Skredesagaen, Aschehoug 1982 - 2001. Vi følger en husmannsfamilie, Anna, Johann og etter hvert deres tre sønner. Handlinga starter før andre verdenskrig, så hopper vi elegant over hele krigen, kanskje like greit, den er det jo skrevet nok om før, og fortsetter fram til vår tid. (Den første boka i serien, ”Din plass på jorda” kan man godt droppe. Den er ikke dårlig men betydelig svakere enn... eller kan man kanskje heller si at de tre resterende er uendelig mye bedre. Det er 10 år mellom bind 1 og 2 og denne er egentlig en helt annen type roman. ) Den yngste av brødrene har store psykiske problemer før han ***mulig spoiler*** mirakuløst tar seg sammen og kjemper seg tilbake til livet. Muligens en av de beste ”psykiatriske skildringer” i norsk litteratur. I Smaken av jern er det en intens scene hvor legene – overmakten altså - prøver å overtale foreldrene til å la sønnen lobotomere. Faren er på gli ***mulig spoiler igjen*** men moren forhindrer det. Og nå kommer jeg til poenget; da jeg leste boka stusset jeg over at denne hendelsen fant sted så seint som i (så vidt jeg husker siste halvdel av ) 70 – åra. Artikkelen i Aftenposten kan bekrefte at dette kan ha vært mulig, siste gang en norsk pasient ble lobotomert var i 1976 (!) Det dreide seg da om en pasient som ble sendt fra Rogaland psykiatriske til Rigshospitalet i Danmark. I følge riksarkivets nettside ble den siste lobotomioperasjonen i Norge foretatt i 1974.

En annen av sønnene blir bonde, han sliter seg helt ut og lar dyra gå uten stell og mat. Dette er tragedier man leser om i avisene rett som det er, men Pedersen klarer å få leseren til å forstå hvordan noe slikt kan skje selv den beste. Jeg kan absolutt anbefale disse bøkene. Anna og Johan er også sterke personligheter. Husmennene som bygde landet og sleit seg ut slik at vi som kom etter fikk en bedre tilværelse har fått et verdig litterært ettermæle i denne serien. Det er synd at forfatteren har fått så lite oppmerksomhet i forhold til mange andre norske forfattere.

Samtidig må jeg jo også benytte anledningen til å minne om ungdomsbokserien om Lucky, også en outsidertype, av samme forfatter. (Aschehoug 1987 – 97; i alt 6 bøker.) Den første i serien heter Livet er et spell. Jeg har sans for denne sjarmerende rotekoppen som det noen ganger holder på å gå virkelig gæernt med. Men som egentlig er godheten selv. Bøkene er kanskje ikke så ”heftige” som mange andre ungdomsbøker fra denne tida men særdeles godt håndverk.

Til slutt tilbake til lobotomien igjen. Her sluttscenen i filmklassikeren Gjøkeredet. Kvaliteten kunne nok ha vært bedre på dette YouTubeopptaket, men har dere andre favorittscener så kan dere jo finne fram til dem selv. En annen film som ikke er fullt så kjent er Frances fra 1982 med Jessica Lange i hovedrollen. Denne bygger på en sann historie om skuespillerinnen Frances Farmer som flere år var innlagt på mentalsykehus. I filmen mer enn antydes det at hun ble lobotomert, men dette er muligens ikke riktig.

En sterk film som gikk rett i fletta på undertegnede men som ikke fikk så gode kritikker i norske aviser.

Her et bilde av Frances Farmer som muligens ikke er så kjent i dag.