Nå er det endelig din tur, Joan!

Siden noen køddinger sletta din fantastiske tolkning av You lost that loving feeling får du nesten få en sjanse til. Men hva SKAL jeg velge fra ditt rikholdige reportoir! Først en god gammel folk song, her framført i Stockholm i 1966. Innrøm at det ER en egen magi ved denne stemmen!



Men vi gir oss ikke med dette, her en tolkning av Warm and tender love – dog av en noe nyere dato. Og de som nå skriker etter originalen får heller klikke her!

Palestinsk overlevelsesevne

Familien til 13 år gamle Hayaat er fordrevet fra olivenlunden sin i Jerusalem og de bor nå i Betlehem. Bestemoren er alvorlig syk, og for å muntre henne opp bestemmer Hayaat seg for å trosse kontrollposter, muren og andre farer og hindre for å hente en neve jord i Jerusalem, sammen med bestevennen Samy, en impulsiv, sjarmerende og fotballgal bråkebøtte. Faren hans sitter i fengsel som politisk opposisjonell. Selv har Hayaat traumer etter en fæl opplevelse som jeg ikke vil røpe her, og ansiktet hennes er delvis ødelagt. Vi får høre om en hverdag med ydmykelser, portforbud og brutale israelske soldater. Og om hjem som raseres rett foran øynene på eierne.

Boka heter Gater uten navn og er skrevet av Randa Abdel-Fattah. Hun bor i Australia, men kaller seg ”muslimsk-palestinsk-egyptisk”. Hun deltar blant annet i palestinske menneskerettighetskampanjer og boka er tilegnet hennes bestemor og faren; som hun håper ”får se et fritt Palestina i sin levetid”

Vil egentlig unga lese denne boka? Som skildrer en virkelighet som er så langt borte fra deres egen som vel mulig, en virkelighet de knapt kan identifisere seg med. Men boka har et rappkjefta språk og mye humor og leseren blir fenga med en gang. Det er lett å identifisere seg med Hayaats oppgitthet overfor sin familie eller Samys wannabe fotballambisjoner.

Jo da, boka har tydelige pedagogiske hensikter. For å vise at ikke alle israelere er enige i hjemlandets politikk lar for eksempel forfatteren Hayaat og Samy møte et jødisk ektepar som i protest mot styret i Israel har emigrert til USA, men nå er tilbake som menneskerettighetsaktivister.

Personskildringene er svært levende, vi kommer nær inn på Hayaat som selv forteller og den livlige familien hennes som er skildret med mye varme. Vi møter også en rekke andre palestinere som demonstrerer en imponerende overlevelsesevne og galgenhumor. De holder ut, trass i grensekontroller, vilkårlige portforbud og trakasseringer. Dette er en historie om mot, vennskap og samhold. Og om det palestinske folks prøvelser. Om det ikke er tatt med NOE om gatekamper og demonstrasjoner? Jo, men det er tydelig at det er hverdagen forfatteren vil skrive om.
Boka har tross alt en optimistisk slutt ***SPOILER*** og som i de klassiske folkeeventyrene slutter det med et bryllup!

Denne boka var jammenmeg et befriende avbrekk fra all den derre angloamerikanske ungdomslitteraturen!

Til slutt litt musikk: Samy og Hayaat liker å høre på Nancy Ajram mens Kazem al Saher tydeligvis ikke er så populær blant ungdommen. Her har vi instrumentet oud som blir brukt i bryllupet og til slutt kan vi jo se litt og ikke minst høre på den typiske palestinske bryllupsdansen dabka!

Og så døde Pål Bang-Hansen

En av våre største filmformidlere og folkeopplysningsmenn er død. Jeg husker godt TV-programmene - eller fjernsynsprogrammene som det het den gangen - Filmmagasinet og en serie som het Film for spesielt interesserte. Jeg kan ikke si om jeg ble et bedre eller klokere menneske av Pål Bang-Hansens programmer, men helt usannsynlig er det ikke!

Det er vel ingen TV-kanal som hadde turt å produsere en serie med tittelen ”Film for spesielt interesserte” i dag, nå gjelder det å gi folk det de tror de vil ha, og ikke det de ikke visste at de vil ha. De fleste filmene som ble vist i ”Film for spesielt interesserte” gikk sikkert en god del over hodet på meg men det var akkurat det litt ubegripelige som var så fascinerende. Man følte at det kom et pust fra den store verden inn i stua! Jeg husker spesielt filmen Sympathy for the Devil av Jean-Luc Godard hvor blant annet Rolling Stones opptådte. Før filmen rulla over TV-skjermen (i svart-hvitt) så Pål Bang-Hansen oss dypt inn i øynene over brilleglassene og fortalte at ingen måtte tro at dette var en popfilm selv om Rolling Stones deltok! En annen film jeg husker var denne! Og her! Her er jammen flere utdrag fra DEN filmen! (Takket være www.imdb.com og youtube kan jeg gå aldersdemensen trygt i møte!)

En god del av filmene Bang-Hansen snakket om kom også til den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana. Den ble brukt som kino til et godt stykke ut i 70 – åra. Jeg skal ikke påstå at filmene var bedre den gangen, det bare virket sånn.

PS: Kanskje vi kan unne oss en mer fullstendig versjon av sangen Sympathy for the Devil også! Her en konsert i Hyde Parc i 1969.

Drøvtygging?

I boka Absolutt Per Nilsson med undertittel the very best of møter vi flere av personene fra tidligere bøker, derav disse:

• Zarah fra Du & Du
• Jonatan fra Alltid 17
• Wilmer og Jonatan fra Solprinsen
• Andreas fra Anarkai
• Ravnen fra Ravnens sang
• Dessuten vil jeg gjerne fremheve den aldeles herlige Anon, som har Aspergers syndrom og som vi også møter i Du& Du og i barneboka Ikke som alle andre. I Absolutt Nilsson er han blitt 13 og mobbeoffer.
• Mia-Maria, lærer som vi også skal ha møtt før, med en usedvanlig varme.
• med flere...

(Det er en stund siden jeg leste bøkene til Per Nilsson nå og derfor hadde jeg glemt ganske mange av personene. Takk til Deichman for informative innholdsnoter. )

Nå vil forfatteren skrive om dem en gang til for aller siste gang. Jeg innrømmer at jeg var ganske skeptisk før jeg begynte på boka, selv om jeg har vært blant fansen. Dette er ikke boka å begynne med, man burde nok lese de andre bøkene først, og i starten syntes jeg boka var fryktelig treig, med mye indre monologer. Men Per Nilsson kan vel aldri bli direkte dårlig og etter hvert begynte det å svinge.

Forfatteren tar opp igjen flere av temaene fra tidligere bøker, blant annet møter vi igjen dommedagsprofeten Ravnen fra Ravnens sang. Hannah blir påvirket og holder på å gå til grunne av mismot. Hun har også en diskusjon med forfatteren ( på s 293) om hvor langt forfatterne kan gå i en ungdomsbok eller om ”man i det hele tatt kan snakke om disse tingene, om de store framtidsspørsmålene, uten at unge mennesker mister håpet?”

” - Synes du at det er bedre å lukke øynene og late som ingenting? Synes du at jeg heller skal skrive vakre eventyr? Eller spennende krim? Eller at jeg skal holde meg til de akkurat passe store ungdomsproblemene?
- Jeg vet ikke.
- Hva vet du ikke? Hannah, for faen, du skal svare at jeg har rett, du skal svare at selvfølgelig får jeg skrive hva jeg vil og hvordan jeg vil og om det som jeg mener er viktig.”

Den evige diskusjonen om HÅPET i ungdomsboka altså.

Det var så vidt jeg husker i boka En natt i April at Per Nilsson skrev seg selv inn i handlinga, som Per Nosslin. I Absolutt Per Nilsson drar han denne verfremdungseffekten (håper inderlig ikke at jeg bruker begrepet altfor gæernt nå) et godt stykke lengre. Innimellom blir det virkelig spenstig, blant annet handler boka om et forfatterbesøk, med Per Nilsson selv som forfatteren, og mer røper jeg ikke.

Og temaet ? Hva er budskapet? Boka handler blant annet om kvinnemishandling, kjærlighet, omsorg for hverandre og vennskap. Og altså om håp. Og å kunne ta opp ”passe med plass” på jorda. Og ha to øyne samtidig. Boka er positiv og livsbejaende. Og innimellom glitrende godt skrevet.

Likevel håper jeg at forfatteren nå holder sitt løfte om ikke å presse mer ut av disse personene, nå ER vi ferdige med dem. Dessuten er det mye som tyder på at han er blitt FOR knytta til dem, han vil dem liksom bare godt og er ikke stand til å gi dem tilstrekkelig motstand. Jeg er skikkelig spent på hvordan det siden barker hen i forfatterskapet. Han er født i 1954, altså ett år yngre enn meg, så jeg synes ærlig talt at det er for tidlig å gi seg helt. Kanskje han kunne fortsette å skrive bøker med litt mindre omfang, som den fine lille triologien om David og Milena og etter hvert Anon. Apropos Anon forresten, hvis forfatteren SKULLE gå videre med noen av personene kunne jeg absolutt tenkt meg å følge akkurat ham videre.

PS: Wikipedia Norge: at Ravnenes sang er den mest betydningsfulle boka av forfatteren KAN nok diskuteres. Så hvis dere nå skal nevne bare én bok ... eller hvorfor skal dere det forresten? Skjerpings!

PS 2: apropos det derre med håpet i ungdomsboka så viser jeg til en diskusjon på denne bloggen som fant sted for tre år siden, her kom det mange gode kommentarer! (Så vidt jeg veit skal det gå an å linke direkte til kommentarene men jeg har i hvert fall ikke fått det til!)

PS 3: Fy fankern så lurt det er med den derre linkefunksjonen. Kanskje ikke en oppfinnelse på linje med hjulet men ikke langt unna! Jeg bare FATTER IKKE at det er mulig!

Den problematiske maten

Første gang jeg møtte noen med synlig spisevegring var tidlig på 70 – tallet. Jeg husker at vi ble fryktelig provoserte, for vi i ante jo ingenting om hva dette var for noe. Den gangen var det ingen som snakket om anoreksia eller spiseforstyrrelser. Fra tid til annen har jeg lurt på hvordan det gikk med henne. Seinere uti 70 – åra ble jo begrepet anoreksia mer kjent, og fra og med 80 – åra kom det en del ungdomsbøker om temaet, med litt vekslende kvalitet. Dette er VIRKELIG et tungt stoff så hvis ikke forfatteren klarer å skrive godt om det kan det bli ganske traurige saker.

I fjor kom Simon Stranger ut med ei bok om ei ung jente som var særdeles opptatt av vekta – mer enn på grensa til spisevegring. På en joggetur, med det formål å forbrenne kalorier dumper hun borti noen afrikanske båtflyktninger, og dette møtet gir henne noe annet å tenke på. Jeg får litt problemer når spisevegring settes opp mot nøden i verden.

Da går Laurie Halse Andersen atskillig mer i dybden med boka Vinterjenter. Dette er den sterkeste boka jeg noen gang har lest om spiseforstyrrelser.

Boka handler om den 18 år gamle Lia, som i tillegg til å bekjempe trangen til mat driver med selvskading. Vi kommer virkelig inn under huden på henne. I hvert fall virker dette svært troverdig på meg. Opp mot all elendigheten, for det ER virkelig mye trist, skildrer forfatteren det varme og nære forholdet mellom Lia og stesøsteren. Dessuten en litt morsom om enn forsoffen mannlig biperson. Vi leser også om de voksnes reaksjoner og fortvilelse.

Lias foreldre er karrieremennesker de luxe og har alltid hatt lite tid til overs for datteren, og det kan jo være en av årsakene.

”Moren min (som konsekvent blir kalt dr Marrigan) kan stikke hendene inn i
fremmedes åpne brystkasser og reparere de ødelagte hjertene deres, men hun vet
ikke hva slags musikk jeg liker. Faren min tror jeg er elleve år. Kona hans
holder det hun lover. Hun ga meg en søster som venter på at jeg skal komme hjem
og leke. Jeg heter Lia." (s 246)

Siden boka er i jegperson røper jeg vel ikke for mye hvis jeg sier at hun overlever, men før det tar forfatteren henne (og leseren) så langt ned i kjelleren som det i det hele tatt kan være mulig å komme.

Hvordan boka vil virke på unge jenter? Det tør jeg ikke gjette på. Kan boka gi trøst eller styrke til å bryte et uheldig mønster? Eller kan den gi uheldig påvirkning og oppmuntre de som har samme lidelser som Lia til å fortsette? Kanskje gir boka noen en slags fellskapsfølelse med Lia, akkurat som Lia selv deltar på et nettsted for ”likesinnede” hvor alle oppmuntrer hverandre til å presse seg enda litt mer. Jeg aner ærlig talt ikke. Men for de som synes det er vanskelig å forstå hva spisevegring virkelig er tror jeg at jeg kan anbefale denne. I hvert fall virket den troverdig på meg. Dessuten er den særdeles godt skrevet.

Om forfatterbesøk

"- Var det fint?
- Nei. Noen ganger er det dumt å høre på forfattere. Hvis man egentlig liker bøkene deres altså. Noen ganger er det bedre ikke å vite hvem de er eller hvordan de ser ut. Enkelte forfattere stiller seg i veien for bøkene sine. Han var sånn. Jeg angrer på at jeg gikk dit." S 120 – 121.

Fra Absolutt Per Nilsson. CappelenDamm 2010. Oversatt av Tor Fretheim

Sitatet har overføringsverdi også for forfattertreff, forfattermøter etc

Og så litt pianomusikk

I min sikkert gørrpopulære serie Are you ready for the bluuuuues spiller vi i dag Champion Jack Dupree. Champion Jack Dupree turnerte en del i Norge i 60 og 70 – åra. Blant annet spilte han i Aulaen på gymnasiet i Mo i Rana. Det var flere konserter der og vi var på dem alle. Siden hørte jeg ham i Kristiansand. Først Chicken Shack Blues i et opptak fra 1964

Så kommer klassikeren Junkers Blues. Skal vi unne oss en litt annen versjon også, kanskje?

Nei pokker heller, når vi nå er så godt i gang, hva med å slippe til Willy de Ville? Ikke dårlig han heller!

Og så har jeg vært på fetekur...

...unnskyld jeg mener konferanse igjen. For nye lesere på denne bloggen: det 72. norske bibliotekmøtet noensinne! Denne gangen i Hamar. Nei da, jeg kom ikke tilbake som slakt (håper inderlig dere fikk med dere den!), trass i festmiddagen med påfølgende barbesøk. (Fankern heller! Skal jeg ALDRI lære!) Og la oss begynne der; på vegne av min kjære snusende kollega, det er jævla (unnskyld uttrykket) ufint å sitte under hele den fordømte festmiddagen å moralisere overfor voksne mennesker om de uheldige sider ved snusing eller andre laster vedkommende måtte ha. Spesielt når bordsettinga varer i 4 timer. Ellers gikk festmiddagen greit unna, og heldigvis uten flere taler enn de høyst nødvendige. Vi slapp også unna alle de flaue "påkantenvitsene" jeg husker fra ett eller annet tidligere NBF-møte når og hvor det var igjen. At middagen varte og rakk kan neppe skyldes toastmasteren, det tar sin tid å servere 800 personer. Og maten var god, hva nå det var igjen, samme kan det være, dette er virkelig ingen restaurantspalte.

Ellers skal vertsskapet ha all ære av et vel gjennomført og særdeles gjestfritt arrangement med mottakelser både på Høyskolen og historiske bygninger på Domkirkeodden. Ingen som har vært på konferansen kan etter dette være det minste i tvil om at Hedemark er verdens sentrum! Ingen grunn til å sitte på hotellrommet og sture, her var det arrangementer til den sene kveld. Et av høydepunktene var muligens da hele gjengen sto på isen paa Mjøsen, som heldigvis holdt denne gangen også, akkurat som i Christian Kroghs dager. Og at marskulda trengte seg gjennom lag etter lag kan neppe arrangøren lastes for! Jeg kan varmt anbefale et besøk på Domkirkeodden, både sommer og vinter. Ellers hadde deltakerne flere valgets kvaler mellom arrangementer som pubrunder, kriminell rundvandring med selveste Faldbakken som guide og historiske tablåer mellom bokhyllene på biblioteket. ( Ja, Hamar bibliotek er altså fremdeles så gammeldags at det har BØKER i HYLLER herreguuuuuudasså! (håper dere fikk med dere ironien men det gjorde dere nok ) men et særdeles trivelig bibliotek!) Man kan bare tenke seg hvor mye jobb som har stått bak alle disse arrangementene, takk og takk og takk! Hvitvinen var god og den lokale cateringen laget solid tapas! Nam nam nam! Ikke til forkleinelse av det artige mannskoret som avsluttet festmiddagen, men vil gjerne slå et slag for det eminente koret Damenes Aften som forhøyet mottakelsen på Høgskolen.

Isen på Mjøsen. Det skulle vise seg at det ikke var så farlig som det ser ut på bildet.

Her et bilde av nok en uhyre letta "Mjøsturist" som kunne konstatere at isen holdt denne gangen også! (Fotograf : ukjent representant av lokalbefolkningen som sørget for at en fredet funkisvilla også kom med på bildet. )

For dem som vil ha mer saklige og utførlige referater kan jeg henvise til både denne sida og denne så her kommer som vanlig noen mer subjektive... hmmm... betraktninger. (Sikkert helt unødvendig å si.) Jeg startet sterkt, sto opp tidligere enn jeg liker men var framme i god behold den første dag for å delta på årsmøtet, nei jeg mener jo medlemsmøtet, i BUF. Her hadde det møtt opp 5 deltakere så man kan trygt si at møtet gikk raskt unna. (Det ER faktisk noe i SIKTs forslag om å bruke cyberspace som møtelokale for spesialgruppene.) Og så var det jo bare å fortsette med medlemsmøtet i NBF, med noen flere frammøtte og noe lengre tidsramme. Møtelederne klarte med imponerende ferdigheter å lose forsamlingen gjennom sakslista og taklet fint alle mer eller mindre intrikate endringsforslag fra diverse forslagstillere, ingen nevnt ingen glemt. Selv valgte jeg en særdeles passiv rolle og det var nok like greit. Ellers var det en hyggelig - ja rett og slett hyggelig - atmosfære helt annerledes enn det første landsmøtet jeg deltok på som må ha vært i begynnelsen av 80 - åra en gang. Da var vi på Olerud hotell og det var Else Granheim som rulte. Vi i BUF følte oss som et hår i suppa, og da vi skulle fremme et forslag som jeg ærlig talt ikke husker nå men som likevel ble betraktet som særdeles kontroversielt ble forslagstilleren introdusert som "en som heter...". No hard feelings salige fr. Granheim, det begynner å bli noen år siden.

Til og med gubbeåpninger får de til i Hamar. Egentlig hadde jeg som republikaner tenkt å drite i hele greia siden kronprinsen skulle åpne, men så ville jeg altså ha med Knut Olav Åmås foredrag og siden jeg likevel våkna før vekkeklokka ringte og kort sagt for å unngå at en lang historie blir enda lengre oppførte jeg meg pent og reiste meg de to obligatoriske gangene akkurat som alle de andre. HKH begynte med å lese høyt fra Victor Hugo og sjarmerte ellers hele gjengen, skam å bekjenne - og denne sitter langt inne folkens - inkludert meg sjæl. Så kom fr Huitfelt og hun sjarmerte ingen. Det gjorde derimot ordføreren, som var både morsom og dessuten hadde vett til å slutte i tide. De fleste ordførere skulle ha noe å lære her. Og Åmås leverte også, sikkert unødvendig å si.

Og ellers gikk det jo i Leseår og Ebøker. Siden jeg - som vanlig - så kjekt har overlatt til andre å komme med de detaljerte referatene vil jeg bare vie litt oppmerksomhet til Nye Deichmans seminar, som ikke uventa var særdeles godt besøkt. Liv Sæteren åpnet i kjent stil med vyer og visjoner over en lav sko så det rent svimlet for undertegnede. Jeg sier det med en gang. Biblioteket blir DRIT stilig! Så får vi bare håpe på at det ikke blir noen ny finanskrise innen 2017 eller helst 2015 slik at Nye Deichman er i stand til å fylle biblioteket med personale og alt det andre nymotens stæsjet i Sæteren vyer. Regner også med at rullestolbrukere greit skal kunne manøvrere seg oppover etasjene på jakt etter nye opplevelser slik Sæteren så levende beskrev det for oss. Og at man ikke gjør den samme tabben som Operaen har gjort med hensyn til synshemmede. Typisk meg altså, alltid skal jeg nå henge meg opp i disse trivielle tinga, og apropos det så konstaterer jeg også at Deichman skal ha enda mindre oppbevaringsplass til bøker enn de har i dag. Og som Sæteren selv nevner, sikkert er det mye plass å hente i kasseringer (ikke for å skryte men jeg har bidratt med atskillige tusen bind sjæl også, og flere hadde det blitt hvis jeg ikke hadde blitt holdt igjen, men la oss ikke rippe oppi det nå, sikkert en kjent konflikt i ethvert bibliotek, og her fant man enda en fordel ved E-boka) men likevel; skal Deichman som også er fylkesbibliotek bli et ikkevoksende bibliotek? Eller regner man glatt med at det er slutt på papirbøker i 2017? Hvorom alt er for å si det slik, la oss endelig håpe, av hensyn til Oslo bys befolkning, alle unga opp til 9 (mens 10 – 12-åringene skal så uttafor med store øyne, fru Sæteren????) som skal ha sin egen spennende avdeling som vil få ethvert lekeland til å miste glansen og ikke minst av hensyn til det prøvede Deichmanske folk; la oss endelig håpe at bygningen er klar innen helst 2015 eller i hvert fall ikke en dag seinere enn 2017, med uteservering og vannspeil OG det hele!

Og problemene rundt E-boka? Burde jeg ikke ha skrevet noe om dem også. De mest optimistiske finner ingen problemer overhode, Tone Moseid frykter at bibliotekene med stadig synkende mediabudsjetter ikke har råd til E-bøker, og Morten Harry Olsen frykter at inntektene til forfatterne som tross alt PRODUSERER tekstene blir så lave at de må finne seg noe annet å gjøre. Selv er jeg SELVFØLGELIG positiv som bare rakkern mens jeg innerst inne gleder meg for hver dag det fremdeles finnes papirbøker.

På tide å ta en joggetur for å forbrenne noen kalorier etter eting fra morgen til kveld!

PS: Det eneste dumme jeg kom på var at etter å ha lest den omfattende deltakerlista ( ga opp en eller gang mellom H-en og I-en) var det flere bloggere jeg hadde håpt å treffe ”live”. Men fankern heller, med SÅ mange deltakere og et SÅ solid program blir det jo som å lete etter den berømmelige nåla. Og høystakker skulle det vel være nok av på Hedemarken.

PS 2: For dem som ennå ikke har fått den med seg; her en liten billedreportasje om absolutt helt uvesentlige ting som ikke vil få noen betydning for den framtidige utviklinga av biblioteksektoren her i landet.

Til slutt et bilde av den flotte bokbussen. Grunnen til at teksten på bussen er speilvent er at fotografen fikk et anfall av kunstneriske ambisjoner! (Ja jeg veit at det finnes mer elegante måter å redigere bilder på bloggpostene, men pokker heller!)

Siden jeg skal til Hamar

blir det litt stille på denne bloggen noen dager! Og siden jeg nå en gang reiser til denne Mjøsbyen kan det kanskje passe å spille litt musikk av Alf Prøysen, som på mange måter – eller i hvert fall til en viss grad, men dette kan sikkert diskuteres så fillene fyker – føyer seg fint inn i rekken av de bluessangerne som har preget denne serien de siste ukene.


Litt utypisk for denne folkekjære sangeren kommer her en sang in english! Jeg overlater til enhver å avgjøre hvems versjon som er den beste, men vi kan nok alle være enige i at den originale artisten har en noe bedre engelskuttale.

For ikke å få Den Arge Bonden på nakken, får jeg vel ile til å si at Alf Prøysen strengt tatt ikke kommer fra Hamar, men uansett ikke langt unna. Og hvis jeg ikke tar helt feil fra samme fylke! Og da får det holde med geografiundervisning for i dag!

PS! PS: Ja jeg VEIT at Prøysen har sunget en sang som heter Til Hamar med slakt men den fant jeg dessverre ikke på Youtube! Det blei jeg jo litt sur for, men er mer enn fornøyd hvis jeg kommer meg gjennom denne konferansen uten selv å ende opp som et slakt!

Drageløperen.... nei jeg mener jo Dragetreneren

av Cressida Cowell er en artig anakronistisk, grotesk og crazyhumoristisk sak med handling fra ”vikingtida”. I fokus er en puslete høvdingsønn ved navn Hikken og noen gutter av litt tøffere kaliber – og noen drager i varierende størrelse og farlighetsgrad. Dette er fra en tid da hver mann hadde sin drage (!). Boka KAN med all dragegørra gi litt assosiasjoner til Otto - monsterbøkene men er en del bedre.

”Men du må ikke regne med at JEG vil synes synd på deg” sier Hikken. ”Hva slags far er det som synes at de dumme lovene sine er viktigere enn sin egen sønn? Og hva slags idiotisk Klan er dette, forresten, hvis ikke vanlige folk kan få være med?” s 122

Litt moderne tanker ala den pasifistiske Sigurd Drakedreperen altså, men den boka Cowells bok minner meg aller mest om er Vicke Viking (Norsk tittel: Vikke i Vesterled) av Runer Jonsson. (Den svenske wikipediaartikkelen var bare påbörjad så da tar vi den engelske, som også viser at det er flere bøker i serien, men på norsk kun en) ). Og dette er virkelig en genial bok, ikke fullt så ”utflippa” (sorry fant ikke noe bedre ord i farta) som Cowells, og med LITT mer forankring i historien, men først og fremt et ustyrtelig morsomt oppgjør med mannsrollen. Vicke er også en puslete fyr, og som Hikken, tar igjen det han mangler i styrke, mot og andre ”mannlige dyder” med vett og forstand og tar til slutt innersvingen på hele vikinggjengen. Jeg kan jo ikke akkurat PÅSTÅ at Cowell har plagiert Vicke Viking – bøkene men benytter bare anledningen til å slå et slag for denne klassikeren i svensk barnelitteratur som kom ut siste gang på norsk i 1985. Så : når vikingtida står på tapetet i klasseundervisningen kan jeg i hvert fall anbefale disse bøkene i tillegg til Torill Thorstad Haugers vikingserie og .... ja de andre man pleier å dra fram i den forbindelse. (Kanskje smart å ha noen andre bøker i reserve i tilfelle du blir møtt med et unisont stønn fra de bortskjemte kidsa som bare er helt FED UP med vikinger akkurat nå!)

Men der kom jeg jo langt ut på viddene – igjen – kan jo ta med – for de som IKKE skulle ha fått akkurat det med seg at Dragetreneren kommer på kino i disse dager. Derfor er omslagstegningen ikke av illustratøren bak de artige og rølpete illustrasjonene i boka, men fra filmen. Betydelig plattere!

Skalvidaforfaenaldribliferdigmeddenderrekrigen!

I fjor utga forlaget Pantagruel ikke mindre enn to bøker for barn og ungdom om den kjente krigshelten Gunnar Sønsteby. (Websida ligger for tida nede). Kan jo i samme slengen ta med Axel Hellstenius bok om senkinga av Blücher (Cappelen Damm 2009) også. I år legger Gyldendal virkelig breisida til og

"markerer krigsminneåret 2010 med et bredt utvalg nye bøker om krigen for de som er unge i dag: I tillegg til denne faktaboken utgis den prisbelønte, internasjonale bestselgeren Hanas koffert, en faktabok om Anne Frank av Ann Kramer og de gripende romanene Så og En gang skrevet av Morris Gleitzman"

Jeg lurer ærlig talt på hvor lenge vi skal drive å ”jubilere” for denne krigen, kan vi ikke snart bli ferdig med den? Allerede under 50 – års- jubileet ( da hvis jeg ikke husker helt feil for freden i 1945) veit jeg at mange lærere lurte på hvordan de skulle forklare for unga hvorfor de skulle gå fredsmarsj, noe skolene altså skulle den gangen. Og selv hva min foreldregenerasjon angår – som HADDE opplevd den - var det mange som lurte på hvorfor de nok en gang skulle rippe opp i krigen.

Hvorom allting er for å si det litt høytidelig, mesteparten av denne bloggposten skal handle om utgivelser som har sin berettigelse uavhengig av noe ”krigsminneår”; dokumentarboka Hanas koffert av Karen Levine og to bøker i en serie av Morris Gleitzman.

Hanas koffert kom ut på originalspråket i 2002. Hana var ei jødisk jente fra Tsjekkoslovakia, hun ble drept i Auschwitz, men boka handler like mye om den usedvanlig engasjerte direktøren for Tokyo Holocaustsenter, Fumiko Ishioka, og i tillegg noen barn. Senteret mottar en koffert, som inneholder en sko, en barnesokk, en barnegenser og en boks med giftgassen Zyklon B. De får vite at kofferten tilhørte en viss Hana Brady , men det er også alt. Både Fumiko og ungene blir svært engasjert i den lille jentas skjebne og så begynner jakten etter mer opplysninger om hennes skjebne, Fumiko foretar flere reiser i Europa og med stahet og flaks finner hun ut mer og mer om denne jenta. Noe av det som rørte meg mest var den solidariteten dagens barn (barneorganisasjonen ”Små vinger” i Tokyo) viser overfor ei jente som levde for 60 år siden på en helt annen kant av verden. Boka formidler en urokkelig tro på det gode i mennesket og burde kunne omvende den mest misantropiske av oss. Boka har fått haugevis av priser og det har den jammen fortjent. Mens Kramers faktabok om Anne Frank har en overdådig layout som vil få enhver scrap book- maker til å bli grønn av misunnelse – og som sant å si lite matcher det dystre temaet som behandles – er billedmaterialet i Hanas koffert mer nøkternt. Og teksten står på egne bein, uavhengig av bildene.

Så over til Morris Gleitzmans to bøker, En gang og Så. Disse bøkene kom ut første gang i 2005 og i følge websida er det planlagt enda en bok. Vanligvis pleier jeg å nøye meg med å lese den første boka i en serie når det gjelder barne- og ungdomsbøker, men etter å ha lest ”En gang” ble jeg så hekta at jeg måtte lese fortsettelsen.

Handlinga i disse bøkene er fra 2 verdenskrig i Polen. Hovedpersonen er en 10 år gammel jødisk gutt, Felix, og boka kan minne litt om Gutten i den stripede pyjamasen av John Boyne. Som hovedpersonen i DEN boka skjønner heller ikke Felix noe særlig, men i motsetning til leirkommandantsønnen i Gutten med den stripete pyjamasen tvinger omstendighetene Felix til etter hvert å forstå de faktiske realiteter.

Det er sjelden man leser en barnebok hvor brutaliteten er så utilslørt skildret. For forholdene var særdeles harde i Polen under krigen, med drap av jøder som en del av hverdagen, hele landsbyen blir tvunget til å bivåne offentlige henrettelser og de som hjelper jøder blir brutalt straffet - og forfatteren legger ikke fingeren imellom. Uten å røpe for mye, her er ingen happy ending. Men opp mot all volden og ubarmhjertigheten setter forfatteren godheten; de gode hjelperne som er villige til å risikere svært mye. Filip møter en 6 år gammel foreldreløs jente og det nære forholdet dem imellom gir også handlinga varme.

Kan jo legge til at forfatteren også har latt seg inspirere av historien om den polsk - jødiske legen og barnebokforfatteren Janusz Korczak som drev et barnehjem for jødiske barn. Korczak ble tilbudt friheten men valgte å dø sammen med barna.

Fortelleren er Felix selv, bøkene er skrevet i nåtid, men hvert kapittel i bøkene begynner med et lite avsnitt i fortid;

”En gang bodde jeg på et barnehjem oppe i fjellet og det skulle jeg ikke ha gjort og jeg forårsaket nesten et opprør. Det var på grunn av gulroten”

(Begynnelsen i En gang) men så går resten av teksten over til nåtid. Er dette for å forsikre leseren om at i hvert fall Felix kommer til å klare seg, siden han altså er i stand til å fortelle om noe som en gang skjedde? Nåtidsperspektivet gjør også denne ti - åringen særdeles levende for oss. Vi blir virkelig glade i denne fyren, som viser en naivitet typisk for alderen men samtidig klokskap og hjertelag.

”Det er ikke engang ugress i denne gropen, bare gamle blader. Vi tør ikke spise dem i tilfelle det er mugg på dem som kan smitte hjernene våre og få oss til å innbille oss at vi er operasangere. Jeg har sett det skje” (s 20 i Så.)

Bøkene er et kampskrift mot intoleranse og rasisme og for medmenneskelighet.
Hvordan skal man i det hele tatt forstå holocaust? Gleitzman sier selv i et etterord at historien er ”mitt forsøk på å begripe det ubegripelige”. Gyldendal skal ha all ære for disse utgivelsene og - 60 – års jubileum eller ikke, dårlige bokbudsjetter eller ei, disse bøkene bør finnes i ethvert velassortert bibliotek!

Til slutt : Foreldrene til Felix var bokhandlere og kjærligheten til bøker gjennomsyrer fortellingen. I ”Så” møter Felix en Hitlerjugend-gutt som har samme litterære preferanse som ham selv og de finner derfor en slags samhørighet. Favorittforfatteren heter Richmal Crompton og favorittboka Bare William "Just William". Bøkene er også kommet ut på norsk. De finnes ikke på Deichman lengre men spør man NB så ser vi at det kom ut flere bøker på norsk fra 1933 til 1991. Bare William kom ut i 1947. Uuups, det ser ut som at de fleste bøkene kom på Gyldendal forlag! Det kom faktisk ut en bråte gjennom hele 70 – tallet! Nå husker jeg dem! Jeg må med skam bekjenne at jeg ikke har lest en eneste en av dem, men kan fremdeles se omslagene for meg. Jeg regner med at barnebokinstituttet har dem alle, men som kjent (?) er samlinga deres for tida under omkatalogisering.

En god tale

Takket være Hans Petter kan jeg i dag legge ut debutantprisvinner Baroch Tendlers tale til kulturministeren under gårsdagens pristutdeling i sin helhet! Det var den beste talen som ble holdt den dagen. Kort og konsis - uten drittpreik! Baroch ruler!

Takketale til kulturministeren.


I en tid hvor muslim er blitt et skjellsord, og avisene tror at
 ytringsfrihet innebærer en plikt til å tilsvine religiøse minoriteter, ser forfatteren prisen som et håndslag til arbeidet med å gi en stemme til dem som sjelden blir hørt. Minoritetsungdom blir sjelden synlige med mindre de gjør noe galt, de blir enda sjeldnere helter, med mindre de blir proffe fotballspillere. De fortjener mange og sterke stemmer og talspersoner.

 Vi er i ferd med å få et politisk klima hvor regjeringen henger seg på en populistisk karusell, hvor etniske minoriteter, flyktninger og asylsøkere sitter igjen med, eller rettere sagt, som Svarteper i det kyniske spillet om makt og oppslutning. Det er forfatterens håp at kulturdepartementets tildeling innevarsler en endring i retning av en mer menneskevennlig politikk overfor minoritetsbefolkningen, og ikke
 for å kjøpe seg et alibi.

Neimen Aaaaaaniken daaaa!

Egentlig HADDE jeg vel tenkt at jeg skulle slutte å mase så fælt om disse evinnelige prisutdelingene, synes neimen ikke det er lenge siden sist gang heller, ja hujj så fort tida går, men etter å ha hørt nok en kulturminister stotre seg gjennom navnelista (både de nominerte og prisvinnerne ) bare måtte jeg! Altså ER det for mye forlangt at en statsråd skal greie å lese alle navnene - også de som ikke har norsk "opprinnelse" - riktig! Det kan da ikke ta så lang tid å gå gjennom denne lista et par ganger på forhånd? Jeg har tatt det opp gang på gang men de VIL jo bare ikke høre!

Og talen? Denne gangen glemte jeg å ta med noe å notere med, men fritt etter hukommelsen kan jeg si såpass at også Anniken synes barne- og ungdomsbøker er bra saker, både Vestly, Prøysen, Egner og Astrid Lindgren ble nevnt og ingen er vel uenige i at dette er gode forfattere, og at Anniken dessuten synes at det er fint at det kommer ut så mange NYE barne- og ungdomsbøker var vel heller ingen bombe. Hun synes også at det er fint at det er kommet ut flere doktorgrader i barne- og ungdomslitteratur men så falt jeg skam å bekjenne litt ut.

Hun viste ellers for dagen utmerkede ferdigheter i personregi, og med fast og sikker hånd arrangerte hun alle prisvinnerne med seg selv som et sentralt midtpunkt til nytte for fotografene!

De fleste har vel fått med seg hvem som vant nå, og jammen har ikke wikipedia allerede oppdatert også! (Bra jobba Wikipedia!). Hos Samlaget som fikk to priser har heller ikke begivenheten gått upåakta hen mens derimot CappelenDamm, som stakk av med de aller fleste prisene ikke synes at DET er så mye å snakke om. (Webansvarligen har tatt tidlig helg, kanskje. )

Ellers regner jeg med at det var flere enn meg som var skikkelig spente på å se hvordan Baroch Tendler (som altså vant debutantprisen) så ut i virkeligheten men det ble vi snytt for gitt! Og John Erik Riley som henta prisen veit jo egentlig alle - etter at vi fikk summa oss litt - IKKE er debutant. Baroch, hvis du leser dette : akkurat nå går det hårdnakkede rykter om at du egentlig er en eldre dame! Det har visstnok også gått rykter om at det er Axel Hellstenius som står bak, men han er i HVERT fall ingen debutant.

Til slutt holdt de fleste prisvinnerne taler og takket forlagsredaktører, ektemenn, samboere, foreldre og besteforeldre etc etc på beste hollywood-vis. Det var bare kjolene som var litt tilbake å ønske hva glamour angikk. Den talen som gjorde mest inntrykk på de fleste av oss var nok Barochs ( den ble lest opp av den samme Riley). Jeg skal la være å prøve å gjengi den her for ikke å risikere å kødde det til men jeg tror nok dessverre IKKE at prisutdelinga signaliserer noen ny og mer liberal giv i regjeringas asyl – og innvandrerpolitikken. (Og så naiv er neppe årets debutantprisvinner heller. )

Så over til serveringa. Vi som har levd en stund og har vært tilstede på noen prisutdelinger er fremdeles så henrykt happy over gratis hvitvin at vi ikke klager på noen ting! Men : slutter meg 100 % til de som savnet de derrre SINNSSYKT gode petit foursene som ble servert for noen år siden! Hvis noen skulle lage en ”vi som vil ha tilbake petit foursene på Kulturdepartementets årlige prisutdeling for barne- og ungdomslitteratur – gruppe” på facebook skal jeg i hvert fall vurdere å melde meg inn.

Det musikalske sto Lars Andreas Haug for! Bare en ting å si! Tubaen ruler! Eller Tuba or not tuba for å si det med salige Shakespeare, bare for å pense oss tilbake til det litterære igjen.

Ellers er det bare å gratulere alle prisvinnerne og redaktørene og forleggerne som ikke var mindre glade! Dette har dere fortjent! Og til slutt kan jeg gratulere lederen av Norsk barnebokinstitutt som nok en gang gikk av med seieren i kampen mot mobiltelefonene!

Litt mer i tvil nå gitt!

Jeg har jo som denne bloggens lesere ikke kan ha unngått å fått med seg grublet fælt på hvem som har skrevet denne boka!

Jeg har jo gjettet på både den ene og den andre forfatteren, sist Marit Kaldhol men i lunsjpausen sådde Anne Kristin tvil i min sjel!

KAN det være Marit Tusvik???

Altså jeg blir SPIK spenna gæern og jeg får ikke ro i min sjel før jeg får vite det!

MÅ jeg gå uvitende i graven!

Jeg e’kke gæern etter deg

I dag slipper vi til en av de virkelig store, nemlig Big Maybelle! Først en live framføring av I Ain't Mad at You.



Og så tar vi vel en bonuslåt som vanlig. Her hadde jeg litt valgets kvaler, men hva med denne? Ja, det blir nok Let me go i dag!

Fra hotellbransjen

Så har jeg lest nok en bok av det svenske radarparet Måns Gahrton og Johan Unenge. Den mystiske gjesten er første bok i en hva skal vi kalle det - hotellserie? Mor, far og to barn fra 12 år og nedover forlater alt for å etablere seg som hotelleiere. Må nok si at spesielt far i huset virker NOE upraktisk men pytt, det er jo kun underholdning. Dette hotellet hadde vel også gått til helvetet i det virkelige liv! Og det var vel det å si om denne boka. Fortellingen får forresten god drahjelp i illustrasjonene av Johan Unenge, og den kjælegrisen er riktig søt! Nok en lettlest, småmorsom og småtrivelig bok med en dash av spenning for dem som bare ikke får nok av letteleste, småmorsomme og småtrivelige bøker.

PS : Gyldendal har for tida to hotellserier for barn. Den andre serien (hittil kommet ut bare en bok) heter Sommervik og er skrevet av Linn T Sunne. Kan anbefales, noe jeg også har gjort før. Dessuten har vi jo fra før den litt morsomme serien om Samson og Roberto av Ingvar Ambjørnsen. Så de ungene som bare ikke KAN få nok av hotellserier skulle ligge bra an! Vi kan jo også slenge på boka Hotellmysteriet av Martin Widmark, og med det skulle jeg vel ha dekket det vesentligste av hotellbøker for barn. Og når vi nå er inne på hotellserier, denne TAR jo kaka, da! Og herreguuuud, jeg KAAAAN bare ikke for det, HAHAHA!!!

PS 2: Hvorfor finnes det så mange hotellserier for barn i forhold til bibliotekserier? Haha erjegmorsomeller! På tide å finne på noe annet å gjøre!

Å kjøre sportsbil i Paris

Jammen er ikke den svært så produktive Bjørn Ingvaldsen ute med sin bok nr 100 eller der omkring. Sangen om Lucy er noe mer neddempet enn seriebøkene av samme forfatter. Omslaget viser en dame med langt flagrende hår i en rød sportsbil og i bakgrunnen Eiffeltårnet og da har vel de fleste gjettet hvilken sang det henvises til. Vi tåler vel å høre den en gang til, gjør vi ikke?

Fortellingen er lagt i munnen på en 11 år gammel jente, hvis mor er alvorlig syk. Hun har også en multifunksjonshemmet storesøster, som heter... nettopp Lucy. Mors drøm har alltid vært å kjøre i en åpen sportsbil gjennom Paris, og mye av handlinga i boka dreier seg om den svært så handlekraftige 11-åringens bestrebelser på å oppfylle morens ønske. (TROR dere hun klarer det eller! )

Språket er svært så enkelt, kanskje på grensa til det flate noen ganger, men likevel en effektivt og godt fortalt historie om sorg og død. (Neppe nødvendig å legge ut noen ***SPOILERVARSEL***, den voksne leseren skjønner nok tegninga ganske raskt.)
Å skrive troverdig for barn om dødssyke foreldre uten at det tipper over i det melodramatiske er neppe enkelt. Jeg likte godt at forfatteren vinklet på hovedpersonenes bestrebelser på å skaffe til veie den sportsbilen. Boka har også en del humor. Og trass i det enkle språket ; sårhet!

Jeg vil så gjerne ha gjort noe for deg, sa mamma. – Noe fint.
- Hva da?
- Gitt deg et godt liv, en skikkelig familie, trygghet. En solid arv. Det eneste jeg kan love deg at du kommer til å arve, er Lucy. Som om du ikke har måttet ta ansvar nok gjennom livet. S 125

Jeg har jo ikke alltid vært like mye med på Ingvaldsens ablegøyer, men denne lille familien fikk jeg all sympati for.

Den samme forfatteren har - nær sagt selvfølgelig - startet en ny serie igjen, denne gangen Fredes venner. Frede flytter og begynner på ny skole med en dum rektor som han går i klinsj med fra dag 1, og så får han en litt spesiell venninne. Personskildringene er helt greie, og fortellerstilen er trivelig, men den noe intrikate krimintrigen kjøper jeg ikke helt. Blant annet dreier det seg om et par som vil starte iskremkjede og er ute etter en hemmelig oppskrift som de bruker ulovlige midler for å få tak i. For å ha noe å leve for i mellomtida lever de av å selge brukte (stjålne) mobiltelefoner og dataspill.

PS: Det stemmer forresten ikke at Sangen om Lucy er bok nr 100 av denne forfatteren. I følge Gyldendals web-side er det bare bok nr 30. Den første boka av forfatteren het Stolpesko og kom ut i 1998, så da kan dere jo selv regne ut hvor mange bøker i året denne forfatteren skriver i snitt! Men sammenliknet med for eksempel denne forfatteren er det jo ingenting å snakke om!

Hvor var jeg da Oddvar Brå brakk staven?

Har ærlig talt ikke peiling. Det var i 1982 og da hatet og foraktet jeg alt som hadde med idrett å gjøre!
Men da jeg begynte med idrett selv (ha ha begynte med idrett da gitt! ) ok da, begynte å løpe (les jogge) for noe sånt som 20 år siden - dette som en dyd av nødvendighet, siden jeg knapt orket å gå opp en trapp på den tida – begynte jeg plutselig å interessere meg for sport igjen. Og etter å ha sett Ullvang og Dæhli peise på i sporet blei jeg jo bare ekstra inspirert på joggeturen.

Som jeg nettopp har vært inne på, toppidrett er virkelig noe fordømt idioti, kan jo bare nevne massehysteriet rundt Northug (garantert riktig stava denne gangen) som eksempel. ( Folk får se å få seg et liv). Så hvorfor sitte timevis foran TV-en under OL? Hvorfor engasjerer jeg meg i hoppsport? Hvorfor ser jeg på damehåndball? Tid for selvransaking!

Konkurranseinstinktet
Jeg innrømmer at jeg har et mer enn velutviklet konkurranseinstinkt. Jeg går helt bananas når jeg deltar i quiz og på auksjon er jeg et råskinn! Da gir jeg meg ikke før tingen er min. Herregud, en gang måtte jeg ut med 800 for en brodert lusekofte som jeg i konkurranserus hadde bydd og bydd på og som ingen av de utakknemlige beistene i familien ville gå med! (Noe jeg strengt tatt burde ha visst!)

Nostalgi
Regner med at nostalgien også spiller en rolle. Jeg tilhører en generasjon som hørte skihopp og skøyteløp på radio. Jeg glemmer aldri da Fred Anton Maier vant VM på skøyter i ... i .. i 1968 var det jo ja! (Ingen problemer med å bli dement i våre dager, takket være wikipedia!)

Dramatikken og sannhetens øyeblikk
Jeg glemmer heller aldri – ja aldri og aldri- det er jo ikke lett å vite hvor senil jeg kommer til å bli – men foreløpig husker jeg godt finalen mellom Italia og Brasil under VM i fotball i 1994. Det ble uavgjort (0-0) og heller ikke golden goal ga resultater; selve kampen var treig, drit kjedelig men så fulgte altså den uhyre dramatiske straffekonkurransen, verdt en ventetid på over to timer! ”Hele verden” så på da Roberto Baggio brente den straffen! Kan vel i samme slengen ta med Odd Einar Romørens seier under VM i Skiflyging i Planicia. I første omgang hoppet han 237 meter, så ble han slått av Thomas Morgenstern (hvis jeg ikke husker helt feil) som hoppet 238 meter. Til slutt sitter Romøren på bommen i den andre omgangen, hvordan SKAL dette gå og resten er historie! SKAL jeg gidde å rippe opp i det fatale baneskiftet til skøyteløperen Sven Kramer på 10.000-meteren i dette OL? Eller Geir Karlstads fall i OL i Calgary i 1988!

Det ytterste av yteevne.
Noe annet jeg seint vil glemme var da Bjørn Dæhli slo svenske Niklas Jonsson under Vinter-OL i Nagano i 1998. (Jeg heiet på Jonsson så jeg satt oppe til kl 4 om natta.) Det var ikke noe vakkert syn da Dæhli gikk over mål og så ut som han var døden nær, men en fascinerende demonstrasjon av viljestyrke! (Dagen etter var jeg så inspirert at jeg tok meg en lengre joggetur og pådro meg idrettskade. ) Tror også jeg må ta med Kjersti Grini fantastiske prestasjon da hun helt over evne mer eller mindre på egen hånd vant bronsefinalen under EM i 1994. Dette kan jo inspirere noen og enhver; hvis du vil nok så kan du! (Fælt så moraliserende dette hørtes ut, da! Regner med at jeg mista noen lesere der!)

De gode historiene og arketypene ;

• Askeladden-historiene; for eksempel da den gangen 17 år gamle Tommy Ingebrigtsen helt uventa vant VM i Thunder bay i 1995, en periode det butta ganske mye i norsk hoppsport. Vi skal heller ikke glemme da Janne Holmén overraskende vant EM i Maraton i München i 2002. (Det var forresten det samme ulykksalige løpet hvor Karl Johan Rasmussen lå så godt an til å vinne medalje hvis ikke hele det norske støtteapparatet hadde psyket ham ut! )
• David mot Goliat-historene : for eksempel da Norge slo England (som fremdeles var store den gangen) i fotball på Ullevaal 9 september 1981.
• For ikke snakke om alle historiene om revansjens triumf; antihelten som reiser seg mot alle odds; som for eksempel da Lars Bystøl overraskende vant OL i Torino i 2006, siden gikk det jo ikke så bra med ham, men det er en annen historie.
• Og heltehistoriene; som da maratonløperen Vanderlei de Lima fikk sabotert løpet sitt under sommerlekene i Aten i 2004 og muligens mistet 1 plassen, og den heroiske måten han tok det på, og i dette OL den rørende historien om kulekjøreren Alexandre Bilodeau og hans sterkt CP-rammede bror. (Hørte jeg noen mumla sosialpornografi? Pokker heller, hva er gæernt med litt feel good i hverdagen! Det kan være tøft nok som det er der ute!)
• Men vi elsker også les enfants terribles, det er vel ikke til å unngå å ta med Matti Nykänen. (Får vel spandere en link på denne legendariske hopperen også!)

Sann idrettsglede
Her vil jeg først trekke fram den engelske skihopperen Eddie Edwards, også kalt Eddie the Eagle som brakte inn litt hardt tiltrengt humor i toppidretten. En sann folkehelt! Vi skal heller ikke glemme kenyaneren Philip Boit som kom sist på 10 kilometer langrenn i OL i Nagano i 1998. (Det skal du ha Dæhli, det var fint av deg insistere på å utsette medaljeseremonien til Boit kom i mål!) Dessverre ble Philip Boit nektet å konkurrere i år. Skikkelig fisete av FIS! (Kunne bare ikke dy mer for den litt flaue morsomheten! ) Ett eksempel fra breddeidretten; en gang Deichman stilte lag i Holmenkollstafetten var det en ung mann som deltok for første gang i et mosjonsløp (han løp en etappe i underkant av 1 km) og på festen etterpå fortalte han alle som gadd å høre på hvor stolt han var av seg selv! Ganske rørende!

Jeg en patriot?
Så ER det jo ikke til å unngå å nevne patriotismen, når det er kvinnehåndball MÅ jeg jo innrømme at jeg heier på ”våre” jenter, og akkurat det er jo temmelig pinlig, men man må jo liksom heie på NOEN. Ellers vil jeg si til mitt forsvar si at jeg slettes ikke heier bare på nordmenn!

All den tida jeg har brukt på dette OL kunne jeg ha brukt på mye annet. Lest flere bøker for eksempel. På en annen side: jeg har ikke gjort en katt fortred! Bare spør katta til naboen!

Til slutt, bare så det er sagt: jeg har ingen problemer med å forstå dem som hater OL! Takk til HPL (bare overse den litt sleivete kommentar på dette blogginnlegget) som tipset meg om denne bloggen!

EDIT! Litt seinere! Hvis noen skulle lure! Nei, dette er fremdeles en litteraturblogg! På tide å snevre inn det utvidete kulturbegrepet igjen!

Fanken heller!

Denne filmen SKAL jeg se!
I mellomtida forkorter jeg ventetida med litt musikk!

Og så var OL over, og livet må gå videre

Etter en 5-mil selv de største idrettshatere ikke kan unngå å ha hørt eller lest om viser vi i dag denne youtubevideoen av skiløperen Gjermund Eggens sagnomsuste seier på 50 kilometeren under VM på ski i 1966.

TV-teknologien var ikke så utviklet den gangen, og i dag kan vi nok le av det litt statiske TV-bildet av en snøtung furu mens reporterne litt desperat lurer om Gjermund ikke kommer snart! Dette var lenge før skøyteteknikken ble oppfunnet, enhver junior ville med dagens utstyr ha passert ham uten problemer. Dette var i treskias tidsalder, og når Gjermund endelig kommer ut av skogen ser vi det typiske antrekket skiløperne hadde den gangen, lenge før kondomdresser og lenge før idretten ble vitenskap og pengemaskin. Av pliktfølelse brukte han ski fra en skifabrikk på hjemstedet, selv om de strengt tatt ikke var gode nok. Dette var en tid da skiløperne jobbet i skauen og ... ja dere veit jo sjæl hvordan det var den gangen. Før idrettsgymnaser der alle har minst 10 par ski hver, man smurte skiene med voks og klister, pulver var i hvert fall ikke noe man hadde under skia, støtteapparat, hva pokker var det og idrettspsyko... nei nå holder det kanskje!

Egoismen er blitt en dyd
Annerledes i dag. En gang en av unga til Bjørn Dæhli ble sjuk sto det i avisa at Dæhli måtte flytte ut av hjemmet for ikke å bli smitta. Topptrente idrettsfolk kan ikke være ledsagere for blinde verken i ridderrennet eller andre renn fordi de ikke kan gå glipp av verdifull treningstid.

Skrik, skrål og nasjonalisme
Legg forresten merke til kommentatorene på videoen, begge snakker på en sivilisert og artikulert måte i motsetning til skrikinga og skrålinga hos dagens reportere. Dette var før publikum oppførte seg som idioter med kubjeller, vikinghjelmer og bare ølmager med bokstaver smurt utover! Eller med flagget malt utover hele fjeset. Det verste eksempelet på nasjonalisme var den store nasjonalorgasmen OL i Lillehammer. En begivenhet vi ikke bør være særlig stolte av! Der dreit vi oss skikkelig ut. Virkelig flaut å være norsk i 1994!

Kapitalisme og grådighet
Før i tida var idrettsutøverne amatører, og i følge et intervju i Aftenposten nettopp forteller Gjermund Eggen at i løpet av hele sin idrettskarriere fikk han kun 1000 kroner fra en skofabrikk i Gjøvik fordi han vant et løp med deres sko. Hvordan forklarer en toppidrettsutøver av i dag for sine barn at jobben hans er å gå fort på ski? Eller hva med en fotballspiller som tjener millioner på å spille fotball? Eller en canadisk ishockeyspiller som i følge Aftenposten kan tjene over 50 millioner! I året! For ikke å snakke om hvor mye et slikt stort mesterskap som OL i Vancouver koster! Hva kunne vel ikke DE penga ha gått til! Her en hilsen fra lokalbefolkningen.

Fra lek til vitenskap
Ta hoppsporten som eksempel; føritida var det ingen regler for hvor mye en skihopper hadde lov til å veie, for ingen hadde den gangen forsket på forholdet mellom skilengde og vekt eller andre ting vedrørende hoppfaget. Her en video som viser hvordan hopperne så ut den gangen – før de aurobe (eller hva det nå heter) hoppdressene .

"Idrotton står ovanför poltiken"
Vi som har levd en stund glemmer vel aldri Black Power-demonstrasjonen under Sommer-OL i Mexico i 1968. Og DET blei det jo bråk av!

"If I win, I am American, not a black American. But if I did something bad, then they would say I am a Negro. We are black and we are proud of being black. Black America will understand what we did tonight.” (Timmie Smith)

Her Nathionalteaternes musikalske kommentar til denne begivenheten noen år seinere. Derimot har jo sjelden NORSKE idrettsutøvere imponert noe særlig hva politisk bevissthet angår, sist demonstrert i forbindelse med sommerlekene i Bejing! Ett unntak er i rettferdighets navn Lars Bohinens boikott av kampen mot Frankrike i protest mot de franske prøvesprengningene i Stillehavet i 1995 . (Flott gjort av deg Lars! Regner med at du hadde gjort det samme selv om det IKKE hadde vært en privatkamp!)

Toppidretten, homofobiens siste bastion?
Mens verden tross alt går framover på homofronten, er det fremdeles vanskelig for homofile toppidrettsutøvere å stå fram, og mange talentfulle idrettsutøvere har gitt opp! En viss trener og tidligere fotballspiller kunne for noen år siden skryte av at han var homofob i et avisintervju uten at dette fikk noen konsekvenser. Og det mens han var trener for et lag som hadde antirasistisk formålsparagraf!

Pokker ta hele toppidretten!
Idretten som en gang i en svunnen tid var lek og morro har mistet sin uskyld. (Salige Sondre har nok snudd seg i graven mang en gang!) Toppidretten er blitt pervers, vulgær, nasjonalistisk og homofobisk. Men herregud, dette er da virkelig ikke noe nytt! Så hvorfor i det hele tatt gidde å skrive om det? Men nå ser jeg at denne bloggposten begynner å bli farlig lang. Derfor kommer snart en ny bloggpost, som skal handle om hva det er som gjør at JEG – som eneste familemedlem – benket meg foran TV’n i denne OL-tida.

Men før jeg kaster meg over en skikkelig selvransakende bloggpost, en liten kuriositet: Sommeren 2004 var jeg på dette museet i København som viste en utstilling om de første olympiske leker. Det som gjorde mest inntrykk her – og det gjorde VIRKLIG inntrykk - var at klassikertidas idrettsutøvere, som alle veit var nakne, hadde penissnorer rundt forhuden! (Egentlig ganske imponerende hva arkeologien kan finne ut av i våre dager). Dette for å unngå å få sand og skitt under forhuden. Hvis penissnoren fremdeles hadde vært i bruk kunne det med dagens elektroniske tidtakingssystem fort ha blitt problemer; Tyson Gay eller Usain Bolt kunne jo ha blitt disket på grunn av for lange penissnorer. Så, der fant jeg i det minste én forbedring på idrettsfronten !

PS: Siden vi nå begynte med 5-mila, denne sliteidretten som har en egen plass i hjertet til de av oss nordmenn – øhhh... i hvert fall noen av oss - som fremdeles sier ski og ikke kji, vil jeg bare ha sagt at den som oppfant fellesstart på femmila har ødelagt hele denne tradisjonsrike paradegrenen!

.... fortsettelse følger...

Og så litt blues igjen

Sonny Boy Williamson er verdt nok en bloggpost, her akkompagnerer han Muddy Waters!


Så enda et opptak av the great Muddy Waters som her forteller oss noen visdomsord; You Can't Loose What Your Never Had!