Skjønnheten i det heslige

I dette intervjuet i Dagbladet – etter at Sara Stridsberg hadde fått Nordisk Råds litteraturpris for Drömfakulteten - sa forfatteren at hun nå skrev på noe som ”trolig blir en mer tradisjonell roman”. Hvis det er denne hun mente har hun nok tøyd begrepet ”tradisjonell” et godt stykke.

Jeg kjøpte den aller senasta boken, nyligen utkommet i Sverige; ”Darling River” - i en bokhandel i Göteborg og rent tilfeldig sto jeg face to face med forfatteren selv. Ikke i virkeligheten men som forsideportrett på det svenske litteraturbladet VI läser. (FOR et sammentreff! Noen ganger HAR man flaks!) I et intervju her sier Sara Stridsberg blant annet at hun ”ville undersöka det här barnet utan barndom. Jag ville låta drömmen om henne övergå i mardröm”. Vi møter tre kvinner og en ”aphona” (Apehunne? Kvinnelig ape?) i boka; eller fire ”doloresvariationer”;

• Lo, den eneste jegpersonen i boka, hun tilbringer mye tid i baksetet i farens Jaguar , kostholdet består av godteri og store mengder med alkohol, hun har flere elskere (eller brødre som hun kaller dem) som hun møter ved den gjørmete floden som kalles Darling River. Moren er forsvunnet og Lo savner henne. Det går som det må med Lo.

• Dolores Haze ( den pur unge kvinnelige hovedpersonen fra klassikeren Lolita av Vladimir Nabakov, you know) som nå er blitt gravid. Som Lo sitter også hun mye av tida i baksetet i ( nå) ektemannens bil, prøver å løsrive seg, men får det ikke til.

• I Jardin des Plantes prøver en vitenskapsman og særling å lære apehunnen Ester å tegne. Apen lever under miserable forhold og blir utsatt for brutal behandling av vitenskapsmannen som samtidig føler en seksuell tiltrekning til henne.

• Vi møter også en mor, ukjent, på reise fra sted til sted - i følge forfatteren tenkt som en resa genom kvinnorörelsens historie – KAN det være hun som forlot Lo og faren?

Som i ”Drömfakulteten” er det mye forfall, sykdom og død i boka. Og ensomhet, forkvaklet ”kjærlighet” og omsorgssvikt. Og lidelse. Forfatteren bruker mange bilder (roser, sommerfugler, havet, kjoler, forråtnelse etc) og metaforer og jeg skal ikke påstå at jeg alltid skjønner hvor hun vil hen, men det gjør egentlig ikke så mye. Kan jo ta med at forfatteren også er inspirert av bildene (spesielt av "flickor") til den franske kunstneren Louise Bourgeois.

Som de andre bøkene av forfatteren handler også denne om kvinners ”plager”, mishandling, utnytting, barseldød etc men man kan vel si at denne forfatteren går dypere enn det meste av ”feministlitteratur”. (Nei det er ikke noe gæernt med feministisk litteratur). Vi møter heller ingen ”helter”, ”snille” eller ”slemme”. Som leser BURDE jeg jo egentlig hate Los far – som det ikke er til å komme forbi fullstendig ødelegger datteren, men som likevel og tross alt blir elsket av den samme og av denne oppfattes som en omsorgsfull person – men jeg får det ikke helt til. Eller forfatteren lar meg ikke gjøre det. For å si det med Strindberg så ”är det synd om människorna” og det gjelder jo alle i denne boka.
Aprops - eller kanskje mer malaprops - headingen ”Skjønnheten i det heslige”. I slutten av intervjuet i Vi läser diskuteres det vakre. Forfatteren sier at ”Det är klart at det kan anses fult (norsk : stygt, men det veit vel alle) at skriva om saker om är vackra”

- ”Kan det bli för vackert? Kan man skriva ”ros” för många gånger? Slita det ut? Spør intervjueren.
- ”Det har jag redan gjort. Men jag kommer fortsätta skriva det endå”.

Det er alltid noe som butter og gir motstand i det vakre i Stridsbergs bøker, ”styggvakkert” kan man vel kalle det. Jeg bare digger denne forfatteren, poesien som aldri blir banal, språket, bildene og personskildringene. Egentlig er vel dette en bok man strengt tatt burde lese flere ganger, og i hvert fall ikke på toget slik jeg gjorde, men det får vente. Nå leser jeg denne boka!

Bildet er tatt fra Vi läser men beskåret. (FY skam meg!). Fotografen er Robert Blombäck. Sara Stridsberg har kvittet seg med flettene og har anlagt en ny kortere frisyre. I begynnelsen av intervjuet kommer det klart fram at hun HATER å snakke om bøkene sine, og kanskje det til en viss grad gjenspeiles i fotografiet. Eller prøver hun bare å se nøytral ut?

PS Til slutt lurer jeg på; ER dette bøker mest for kvinner? Kan menn i det hele tatt forstå disse bøkene eller er dette typisk "kvinnelitteratur"? Kanskje ja, kanskje nei, hva veit jeg, tjo hei!

PS 2: for en gangs skyld er antakelig jeg en av de første i dette landet som leser denne boka og ikke bare kommer halsende etter slik jeg pleier.

PS 3: Plutselig rant meg sangen "Två baksidor av samma medalj" fra Tjejclown meg i hu. Den slutter slik:

Vad är då min kropp och din kropp
Och alla kvinnors kroppar
Säg, vad är då min kropp och din kropp
Vad är då min kropp och din kropp
En fabrik för att göra barn til till kriget
En fabrik för att göra barn til till fabrikerna
En fabrik som gömmer plågor som inte räknas

ÅÅ, kvinna – när ska værlden le mot dig?
När ska værlden nånsin le mot dig?

(Oversatt fra en italiensk kvinnesang. Dessverre ikke lagt ut på YouTube. Og særdeles sparsommelige opplysninger på plata. Eller LP-en som vi sa i gamle dager.)

PS 4: Nei: artikkelen er ikke lagt ut på nett. Du må kjøpe bladet sjæl. Derimot er den franske oversetteren Jean-Baptiste Coursauds kommentar om hvordan oversette Sara Stridsberg lagt ut. HER for dem som ennå ikke har greid å finne linken sjæl!

PS 5: Ideen til romanen fikk Sara Stridsberg på en ”kursgård utanför Oslo” . Hvor KAN det være! Anyone?

Et aller siste PS: den oppmerksomme leser har kunnet observere at jeg for en gangs skyld har et BILDE på denne bloggen også, og ikke bare på denne. Om dette skal bli en vane heretter er ennå ikke bestemt! Ja, det ER litt uelegant redigering av bildet/ tekst. Ikke spesielt "vakkert" for å si det slik! Men forhåpentlig heller ikke direkte heslig!

EDIT dagen etter: takket være Hans Petter kan vi i dag tilby et TV-program med Torgny Lindgren, Bob Hansson OG Sara Stridberg med flere. (Videoen tilgjengelig til 18 september 2010)
Og her et ekstraintervju med Sara om blant annet Amerika og prosa. (Dette til 24 april så HER gjelder det å være litt om seg)

Og så kan vi jo ta med en grei redegjørelse av Ullrika Milles om Darling River, også fra STV!