Skalvidaforfaenaldribliferdigmeddenderrekrigen!

I fjor utga forlaget Pantagruel ikke mindre enn to bøker for barn og ungdom om den kjente krigshelten Gunnar Sønsteby. (Websida ligger for tida nede). Kan jo i samme slengen ta med Axel Hellstenius bok om senkinga av Blücher (Cappelen Damm 2009) også. I år legger Gyldendal virkelig breisida til og

"markerer krigsminneåret 2010 med et bredt utvalg nye bøker om krigen for de som er unge i dag: I tillegg til denne faktaboken utgis den prisbelønte, internasjonale bestselgeren Hanas koffert, en faktabok om Anne Frank av Ann Kramer og de gripende romanene Så og En gang skrevet av Morris Gleitzman"

Jeg lurer ærlig talt på hvor lenge vi skal drive å ”jubilere” for denne krigen, kan vi ikke snart bli ferdig med den? Allerede under 50 – års- jubileet ( da hvis jeg ikke husker helt feil for freden i 1945) veit jeg at mange lærere lurte på hvordan de skulle forklare for unga hvorfor de skulle gå fredsmarsj, noe skolene altså skulle den gangen. Og selv hva min foreldregenerasjon angår – som HADDE opplevd den - var det mange som lurte på hvorfor de nok en gang skulle rippe opp i krigen.

Hvorom allting er for å si det litt høytidelig, mesteparten av denne bloggposten skal handle om utgivelser som har sin berettigelse uavhengig av noe ”krigsminneår”; dokumentarboka Hanas koffert av Karen Levine og to bøker i en serie av Morris Gleitzman.

Hanas koffert kom ut på originalspråket i 2002. Hana var ei jødisk jente fra Tsjekkoslovakia, hun ble drept i Auschwitz, men boka handler like mye om den usedvanlig engasjerte direktøren for Tokyo Holocaustsenter, Fumiko Ishioka, og i tillegg noen barn. Senteret mottar en koffert, som inneholder en sko, en barnesokk, en barnegenser og en boks med giftgassen Zyklon B. De får vite at kofferten tilhørte en viss Hana Brady , men det er også alt. Både Fumiko og ungene blir svært engasjert i den lille jentas skjebne og så begynner jakten etter mer opplysninger om hennes skjebne, Fumiko foretar flere reiser i Europa og med stahet og flaks finner hun ut mer og mer om denne jenta. Noe av det som rørte meg mest var den solidariteten dagens barn (barneorganisasjonen ”Små vinger” i Tokyo) viser overfor ei jente som levde for 60 år siden på en helt annen kant av verden. Boka formidler en urokkelig tro på det gode i mennesket og burde kunne omvende den mest misantropiske av oss. Boka har fått haugevis av priser og det har den jammen fortjent. Mens Kramers faktabok om Anne Frank har en overdådig layout som vil få enhver scrap book- maker til å bli grønn av misunnelse – og som sant å si lite matcher det dystre temaet som behandles – er billedmaterialet i Hanas koffert mer nøkternt. Og teksten står på egne bein, uavhengig av bildene.

Så over til Morris Gleitzmans to bøker, En gang og Så. Disse bøkene kom ut første gang i 2005 og i følge websida er det planlagt enda en bok. Vanligvis pleier jeg å nøye meg med å lese den første boka i en serie når det gjelder barne- og ungdomsbøker, men etter å ha lest ”En gang” ble jeg så hekta at jeg måtte lese fortsettelsen.

Handlinga i disse bøkene er fra 2 verdenskrig i Polen. Hovedpersonen er en 10 år gammel jødisk gutt, Felix, og boka kan minne litt om Gutten i den stripede pyjamasen av John Boyne. Som hovedpersonen i DEN boka skjønner heller ikke Felix noe særlig, men i motsetning til leirkommandantsønnen i Gutten med den stripete pyjamasen tvinger omstendighetene Felix til etter hvert å forstå de faktiske realiteter.

Det er sjelden man leser en barnebok hvor brutaliteten er så utilslørt skildret. For forholdene var særdeles harde i Polen under krigen, med drap av jøder som en del av hverdagen, hele landsbyen blir tvunget til å bivåne offentlige henrettelser og de som hjelper jøder blir brutalt straffet - og forfatteren legger ikke fingeren imellom. Uten å røpe for mye, her er ingen happy ending. Men opp mot all volden og ubarmhjertigheten setter forfatteren godheten; de gode hjelperne som er villige til å risikere svært mye. Filip møter en 6 år gammel foreldreløs jente og det nære forholdet dem imellom gir også handlinga varme.

Kan jo legge til at forfatteren også har latt seg inspirere av historien om den polsk - jødiske legen og barnebokforfatteren Janusz Korczak som drev et barnehjem for jødiske barn. Korczak ble tilbudt friheten men valgte å dø sammen med barna.

Fortelleren er Felix selv, bøkene er skrevet i nåtid, men hvert kapittel i bøkene begynner med et lite avsnitt i fortid;

”En gang bodde jeg på et barnehjem oppe i fjellet og det skulle jeg ikke ha gjort og jeg forårsaket nesten et opprør. Det var på grunn av gulroten”

(Begynnelsen i En gang) men så går resten av teksten over til nåtid. Er dette for å forsikre leseren om at i hvert fall Felix kommer til å klare seg, siden han altså er i stand til å fortelle om noe som en gang skjedde? Nåtidsperspektivet gjør også denne ti - åringen særdeles levende for oss. Vi blir virkelig glade i denne fyren, som viser en naivitet typisk for alderen men samtidig klokskap og hjertelag.

”Det er ikke engang ugress i denne gropen, bare gamle blader. Vi tør ikke spise dem i tilfelle det er mugg på dem som kan smitte hjernene våre og få oss til å innbille oss at vi er operasangere. Jeg har sett det skje” (s 20 i Så.)

Bøkene er et kampskrift mot intoleranse og rasisme og for medmenneskelighet.
Hvordan skal man i det hele tatt forstå holocaust? Gleitzman sier selv i et etterord at historien er ”mitt forsøk på å begripe det ubegripelige”. Gyldendal skal ha all ære for disse utgivelsene og - 60 – års jubileum eller ikke, dårlige bokbudsjetter eller ei, disse bøkene bør finnes i ethvert velassortert bibliotek!

Til slutt : Foreldrene til Felix var bokhandlere og kjærligheten til bøker gjennomsyrer fortellingen. I ”Så” møter Felix en Hitlerjugend-gutt som har samme litterære preferanse som ham selv og de finner derfor en slags samhørighet. Favorittforfatteren heter Richmal Crompton og favorittboka Bare William "Just William". Bøkene er også kommet ut på norsk. De finnes ikke på Deichman lengre men spør man NB så ser vi at det kom ut flere bøker på norsk fra 1933 til 1991. Bare William kom ut i 1947. Uuups, det ser ut som at de fleste bøkene kom på Gyldendal forlag! Det kom faktisk ut en bråte gjennom hele 70 – tallet! Nå husker jeg dem! Jeg må med skam bekjenne at jeg ikke har lest en eneste en av dem, men kan fremdeles se omslagene for meg. Jeg regner med at barnebokinstituttet har dem alle, men som kjent (?) er samlinga deres for tida under omkatalogisering.