torsdag, oktober 29, 2009

Spenningen stiger!

Og nå snakker jeg selvfølgelig om hvem som får Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur i år. Nominasjonene blir offentliggjort 2 november og jeg tipper – med forbehold om at jeg ikke har fått lest absolutt alle av årets bøker - at det blir noen av disse :
  • Foten veit av Marry Prinsesse av Europa og Helena Ohlsson. En heftig bok!
  • Mor og far i himmelen av Kjetil Walgermo. Eller går ikke det siden han sitter i juryen for skjønnlitteratur? Skjønt kanskje holder jeg heller en knapp på
  • Forteljingar om Jolver av Rune Belsvik som går enda mer i dybden. (Tidligere blogget om begge her)
  • Personlig håper jeg jo på Super av Endre Lund Eriksen, siden jeg var ”fødselshjelper” for denne boka! Dette er en av svært få bøker med blinde ungdommer i hovedrollen, om ei jente som er tøffere en toget. Og dessuten er boka skrevet med synshemmede ungdommer som konsulenter slik at den skulle være riktig også fra blindes synsvinkel. Hører dere Bragejuryen! (Eller har dere allerede tatt avgjørelsen, kanskje? IKKE for seint å ombestemme seg!)
  • Akkurat nå leser jeg Landet under isen av Lars Mæhle, boka er en skikkelig fantasy-murstein, jeg blir ikke forbausa hvis den blir nominert. Ellers hadde jeg jo stor sans for
  • Ingen som røyker hopper strikk av Linde Hagerup
  • og Dummedagen av Tone Kjærnli.
  • Jeg elsker deg av Hilde Hagerup skulle vel også ligge bra an.
  • Og jeg hadde jo blitt skikkelig forundra for ikke å si sjokkert hvis ikke Maria Parr blir nominert for Tonje Glimmerdalen. (Maria Parr ble skandaløst forbigått sist gang hun ble nominert til Brageprisen, da var det Arn... eller glem det, jeg GIDDER ikke rippe oppi det igjen nå).
Og så var det billedboka, da. Jeg har lest SVÆRT få av årets billedbøker så her blir det hørrrm ... kvalifisert gjetning. Men kanskje det blir Gravenstein av Øyvind Torseter . En dødlekker liten sak med kreativt fargebruk. Omtalt på utmerket fransk her.

Ellers fikk nå jeg sansen for Det hjertet husker av Bjørn Sortland og Hilde Kramer. Denne boka lå på pulten min etter at jeg hadde landet fra hmmm... en foretningsreise. Boka handler i korthet om ei lita jentes møte med den dødssyke Frida Kahlo. Dette er en bok om sykdom, død og sorg men også om glede. Og om at sorgen er en del av gleden og omvendt. Og om vennskap. Dessuten er det kunstformidling av første klasse! Muligens forfatterens beste bok til nå i hans kunstformidlingsprosjekt. Hilde Kramer må vi heller ikke glemme! Illustrasjonene er fremragende, basert på Kahlos egen kunst og dessuten så vidt jeg kan skjønne fotografier. Det siste oppslaget i boka viser gleden på en SÅ genial måte! Egentlig burde jeg vel ha viet en egen bloggpost om denne boka, men det er grenser for hva man har tid til. Kan bare si som man sier i boligannonsene: den må sees! ( Jeg har også sett denne filmen om Frida Kahlo. Den kunne vel ha vært både bedre og verre. Og - jippie : Her fant jeg den sangen som gjorde slikt inntrykk i filmen! Sangerinnen er Fridas landsmanninne Chavela Vargas og da blei jeg jo frista til å legge ut enda en sang men nå, NÅ, kom jeg jo helt ute på viddene igjen!)

Så : Hvis jeg skal gjette hvilke fire bøker som blir nominert og som det konkurransemennesket jeg er så skal jeg jo det, blir det disse :
  • Tonje Glimmerdalen (Den skulle vel være bankers)
  • Forteljingar om Jolver
  • Jeg elsker deg av av Hilde Hagerup eller ... nei for resten : jeg tipper Foten veit!
  • Og antakelig en billedbok. Og da tror jeg at jeg gjetter på Det hjertet husker.
Og hvilken bok som vinner til slutt?
Tonje Glimmerdalen! (Hvem ellers?)

Men EGENTLIG så driter jeg i hele Brageprisen.
EGENTLIG driter (beklager det uakademiske uttrykket) jeg i litteraturpriser i det hele tatt!
Det går da for pokker ikke an å konkurrere i kunst og litteratur!



Men LITT morro er det likevel...

onsdag, oktober 28, 2009

Ingen kyss är som den första ...

  • Stedet er (antar jeg) ett eller annet sted på Sørlandskysten og da er det som de fleste sikkert allerede har gjettet
  • sommer, eller for å være helt nøyaktig , juli, som også er bokas tittel .
  • Her møter vi Elin 15, good girl og ukysset,
  • Sara, venninnen, bad girl,
  • Kato, 16, hvis
  • mor, Henny, er alkoholiker. Dessuten
  • Georg, 25, tilbakesatt, og dennes far,
  • den sindige Edmund Dal, dessuten
  • noen andre bipersoner, som
  • Håvard, Elins yngre bro, en artig kar. (I det hele tatt forekommer det meg at yngre brødre et flittig brukt "krydder" i ungdomslitteraturen.)
Jeg sier det med en gang, det er lenge siden jeg har lest en ungdomsbok hvor kjærlighet og forelskelse er så fint skildret som i denne boka. Med få virkemidler (upps unnskyld klisjéen, 45.800 treff på google) klarer forfatteren å få fram den gryende kjærligheten (uups!) og spenningen mellom Elin og Kato.

Et annet tema i boka er altså Katos forhold til sin alkoholiserte mor, og hvordan han som alkoholikerbarn flest må påta seg urimelig mye ansvar og hvordan dette også hemmer ham sosialt.
"Men Henny kommer først. Hun kommer alltid først" (92)
Forfatteren får også fint fram smerten og Elins hjelpeløshet når hun konfronteres med den stupfulle Henny.

Og til slutt vil jeg nevne skildringa av den tilbakesatte Georg og hvordan Kato klarer å ta ham på den rette måten og farens (Georgs) kjærlighet og omsorg for sønnen er bare nydelig beskrevet.
"Han (Kato) ler av Georgs barnslige iver. Men det gjør godt, han har ikke særlig mye å le av ellers. Han føler av og til at han er den tenkende delen av Grorg, at summen av de to nesten blir et helt menneske. At han trenger Georg like mye som Georg trenger ham" (118)
Dette er rett og slett en god ungdomsbok! Uten å ta munnen for full (uups igjen!) ; en av årets beste norske!

Så over til litt musikk: Forfatteren vil gjerne slå et slag for Monica Zetterlund, så da kan vi jo høre litt på sangen "Att angöra en brygga" som altså er favorittsangen til Edmund Dal. Om kidsa nå vil løpe til platesjappa eller laste låta ned - enten lovlig eller ulovlig dagens ungdom asså - er vel heller tvilsomt. Selv jeg syntes nok at dette var til overmål "satt" i min grønne ungdom, men uansett er sangen vel verdt å høre på.

En annen sang som rant meg i hu da jeg leste boka var "Ingen kyss är som den första, i ungdomsvåren" framført av Else-Britt Boström men dessverre har ennå ikke svenskene greid å legge ut denne en gang så populære schlageren på YouTube. I stället kann vi ju lyssna til denna songen! Pokker ikke noe dårlig alternativ!

PS: Att angöra en brygga er en film av Hans Alfredson og Tage Danielsson fra 1965. Dette var radarparets andre film. Slike filmer lages ikke lengre. Dessverre.

tirsdag, oktober 27, 2009

På fantasiens vinger

Og så har man lest litt fantasy igjen!
Den første boka heter Fjellprinsessen av Shannon Hale. Hvordan forfatteren kan ha mottatt Newberry ærespris for dette mølet er ubegripelig for meg. Handlinga går i korthet ut på ... eller les heller forlagsomtalen. Boka er blottet for magi men småripsen vil muligens kunne identifisere seg med hovedpersonen, den særdeles kloke og prektige Miri.

Hvis noen av mine lesere ser noe i denne boka som jeg ikke har sett så la meg få vite det! Jeg melder rett og slett pass!

Bare en ting til : spiste man virkelig squash, cherrytomater og babygulrøtter i fantasy-tida?

Nå veit jo alle som har holdt ut med denne bloggen noen år hva slags forhold jeg har til fantasy, men da likte jeg atskillig bedre Golak som er første boka i serien Det døde landet av den danske forfatteren Josefine Ottersen.

Handlinga kanskje ikke så original; vi befinner oss altså i en tid etter den store katastrofen, i en landsby med et særdeles patriarkalsk og autoritært styre eller råd, som holder befolkningen følelsesmessig og intellektuelt nede for å forhindre en ny teknologisk utvikling med påfølgende katastrofale følger . Blant annet er det bare rådets medlemmer som får lov til å lære seg å lese. Et annet virkemiddel for å holde kustus er religion.

Hovedpersonen er 16 år gamle Jonah, med en gåtefull fortid som holdes hemmelig også for ham selv. Han har usedvanlige ressurser og evner og er i opposisjon til resten av samfunnet. Der ute - altså utenfor den lille beskyttede og isolerte landsbyen - lurer de fæle golakene som er mislykkede produkter av genteknologiske eksperimenter.

Personskildringene og forholdet personene imellom, for eksempel mellom Jonah og søsteren som lider en mildest talt grusom skjebne, er skildret med liv og innlevelse. Kanskje noe kunne ha vært kutta litt ned og humor er jo helt fraværende men så er det jo også dystre saker det dreier seg om.

Så litt om oversettelsen: oversetter man fra dansk til norsk ER det en fordel å kunne språket såpass at man veit at "å bry seg om" betyr noe helt annet på dansk enn på norsk.
"Han var sikker på at hun ikke brydde seg om at han hadde vært vitne til hvor opptatt hun hadde vært av hva som skjedde oppe ved tårnet den natta Karl Weber forsvant". (s 87)
Her menes det nok at "hun ikke LIKTE at..."
På side 156 et annet eksempel: ”Delig harmoni du skapte med stemmen” sa Ben hviskende. ”Rådet ville nok ikke bry seg om det”.
Ut fra sammenhengen – for mye følelse i musikken aksepteres ikke i dette samfunnet – er jeg ganske sikker på at det menes at rådet ikke LIKER sangen.

Ad denne setningen : "Jeg bryr meg ikke om at oversettelser fra dansk til norsk er unøyaktige” menes på norsk at det ikke ER så nøye mens den danske betydningen av "å bry seg om" tilsier at det er pokker så irriterende.

Ellers er det vel Jon Sveinbjørn Johnsen som fremdeles innehar oversettelsesbrølerrekorden hva oversettelser fra dansk angår. I Karl Kluge og ondskapen av Louis Jensen løper Karl Kluge over mælkebøttene. (Mælkebøtte er det danske ordet for løvetann (men løvetand går også an)). Når dette oversettes direkte til melkebøtte og ikke løvetann blir det jo litt komisk.

Ellers er nordisk ikke enkelt. Jeg har nettopp vært på møte med barne- og ungdomsbibliotekarene i henholdsvis Tpb, NOTA og Celia. Hvor mange som forsto hverandre eller rettere sagt hvor mye som ble forstått er jammen ikke så lett å si, men det var som vanlig et hyggelig møte, og alle skiltes som venner, så helt gæernt kan det nok ikke ha gått denne gangen heller. Ellers var løvetennene avblomstret i Helsingfors, uten at noen BRYDDE seg noe særlig om dette botaniske faktum verken i den ene eller andre betydningen av ordet!

Ellers er jeg i gang med å lese enda en fantasybok, nemlig Landet under isen av Lars Mæhle men så fant jeg en billigbok av Herta Müller i kiosken på Arlanda, så nå tar jeg en fantasypause mens jeg tilbringer noen timer i Ceauşescus helvete i Romania.

mandag, oktober 26, 2009

Skam og skandale

Ingen blogposter på en hel uke! Dette nærmer seg jo den reineste galskap! (Hihi fiffig den hva, det må dere innrømme!) Vi som har levd en stund foretrekker nok å høre denne klassikeren med Odetta . Her har vi henne i en duett med Johnny Cash, men først synger den store sangerinnen Black woman alene. Vel verdt å høre på den også.



Som det kommer fram på videoen viser de to artistene gjensidig beundring og respekt for hverandre. Begge døde i dette århundredet så da KUNNE jeg jo ha liret av meg noe møl om at de sikkert synger duetter i himmelen også men det skal jeg jammen spare dere for. Dessuten er min teologiske kompetanse heller mangelfull. Opphavsmannen for sangen var calypsosangeren Sir Lancelot eller mer nøyaktig Lancelot Victor Edward Pinard. Dessverre fant jeg ikke Shame and scandal framført av Sir Lancelot på YouTube så derfor nøyer vi oss med en annen calypso av denne en gang så populære artisten.

PS: ja, det kommer mer bokstoff snart!

mandag, oktober 19, 2009

Living in the past

Siden jeg nettopp har vært på et evenement med høy mimrefaktor kan det passe å dra fram Living in the past med Jethro Tull.


Skal vi ta med enda en sang med denne kanskje ikke lengre så kjente men kanskje jeg kan gjøre noe med dette nå gruppa? Her en praktfull versjon fra ”Rolling Stones Rock & Roll Circus" og på tampen får vi selveste the Rolling Stones med en pur ung Mick Jagger ved micken! Schluurp! (Og dermed skulle det en gang for alle være bekreftet at all skjønnhet er forgjengelig og at det går nedover med de fleste av oss!)

søndag, oktober 18, 2009

Jeg gjør meg noen tanker om Twitter (2)

Nå har jeg vært 16 dager på twitter og hva har skjedd?
Jeg har fått 12 forfølgere (followers) og følger selv 30. Siden jeg synes at det kan virke litt uhøflig å ikke følge de som følger meg gjenstår det altså 18 - som ikke følger meg. (Helt greit folkens. No hard feelings. )
Det går også an å avslutte et ”forfølgerskap” eller ”Unfollow” som det heter på fagspråket. Derfor har Elin Ørjasæter en mindre følger nå. Ikke ta det personlig Elin, det ble bare litt too much, men du har tross alt 4435 følgere igjen.

Jeg konstaterer også at de franske filosofene Deleuse og Guattari twitrer fra det hisidige, og at de nå har gått over til engelsk.

Twitter er et forum for kvinner og menn av få ord, siden twitter tillater få tegn i ”meldingsfeltet”. På en annen side får man effektivt skrelt vekk alt drittpreiket.

Det går også an å kommunisere med andre twittere, både offentlig og i det skjulte. Her et eksempel på at det er fullt mulig å diskutere filosofiske spørsmål på en slik måte at de fleste skulle være i stand til å følge med:
B: Jeg er en dekonstruert kvinne, takk Derrida!
E (altså meg) : Ja Derrida kan få sagt det
B : han rör inte på sej!
E : Faen Bente : dette nærmer seg filosofi på høyt plan! Helt i twitters ånd
Her følger et eksempel på POLITISKE samtaler på et ikke mindre høyt nivå:
Spørsmål:
HadiaTajik Skriver innlegg til trontaledebatten. 5 min. Utgngspnkt: Ideologiske skillelinjer mellom rødgrønne og borgerlige m konkrete eksemplr. Tips?
Svar: (svært kort tid etterpå)
Orjas @HadiaTajik Statens rolle er det eneste skillelinje jeg kommer på. Røde er grunnleggende positiv til mer stat, blå er grunnl. skeptiske.
Man bør også vokte seg for sjangerblanding, denne kommentaren av undertegnede hadde kanskje passet bedre for facebook:
”Har vært på 30-årsjubileum sammen med en masse andre gamlinger. Ingen dansa på bordet og ingen spøy! FOR en fest!”
Ellers synes jeg om jeg skal si det sjæl har holdt meg greit innafor sjangeren i den grad jeg har skjønt noenting av denne "sosiale" nyskapningen.

Til slutt vil jeg bare takke de 12 som har valgt å følge meg, gudene veit hvorfor, men dette forplikter! Jeg skal love å gjøre mitt aller aller beste, men blir ikke fornærma hvis noen til slutt ”avfølger” meg.

"Da festen var slutt tok vi drosjebil hjem og sjåfføren spurte hvor vi skulle hen, da stemte vi i det alle som en, vi vet det men vi vi'kke si det!"

Og da skjønner vel alle at jeg har vært på 30-årsjubileum sammen med en gjeng andre gamlinger som gikk ut av statens bibliotekhøgskole i attenhundreogfjorten eller deromkring.
Av drøye 100 som gikk ut fra bibliotekskolen var det 38 som kom, alle oppførte seg pent og alle var enige om at det hadde vært en hyggelig fest. Men - KANSKJE det hadde gjort seg med litt bordans? OG - det ble ingen varig fest slik toastmasteren (gjett hvem) håpet på. Men det kunne ha vært verre, kl. to om natta var ca halvparten igjen. Hvis jeg da ikke så dobbelt.

Så en FAQ:
Ble det mye mimring?
Ikke til å unngå.

BLE det mye biblioteksnakk?
Heller ikke til å unngå

Og en god del sladder kan jeg tenke meg?
Helt harmløst ala typen hvem skrøt av å ha ligget med hvem og hvor mange og hvorfor ble ikke jeg spurt og var han nå egentlig så kjekk. (Nei det var han ikke.)

Om vi hadde invitert noen av LÆRERNE?
Tuller du?

Ble det allsang?
Ja, de samme sangene som fra 20 - årsjubileet.

Tuller du?
Nei

Og bordsettinga? Den blei vel ikke for lang?
Nei, tross allsangene ( se over) kom vi greit i mål om jeg skal si det sjæl. (Hvems ide var det forresten å ha allsang, og DET uten å ha spurt toastmasteren, men skal ikke gjør noe stort nummer av det, jeg blei ikke sur!)

Og økonomikontrollen? VAR det nå så smart med fri bar?
Den tid den sorg. (Når regninga kommer).

Så det VAR nok å drekka på?
Ja, dessverre. Men min stødige diamant dame sykkel brakte meg trygt hjem gjennom Oslo-natta.

Ble det noen skandaler?
Nei. Og alle visste hvor de skulle hen etterpå!

Ellers kan jeg konstatere at alle var til å kjenne igjen og tatt i betraktning at vi tilhører en generasjon som lærte å katalogisere på steintavler, har vi klart oss bra! Sikkert er det noen som tjener mer enn alle oss andre ( for eksempel de som har forlatt bibliotekaryrket) men ingen har havna i rennesteinen og ingen deltar i dette dusteprogrammet.

På vegne av festkommiteen håper jeg at alle hadde det hyggelig, også de som gikk før midnatt. Jeg veit at noen hadde reist langt og sikkert betalt en del i reiser og hotell, og selv om lønna har økt og studielånet er nedbetalt HAR det altså kosta en del mer for noen enn for oss andre men reiseutlikning er jo rimelig 70 - talls da.

På vegne av kun meg sjæl : ja, jeg SÅ temmelig utfrika ut i 70 - åra og JA jeg HAR forandra meg men MÅ jeg høre det hver gang vi har jubileum? Antakelig.

Til slutt et råd til etterfølgelse: tida for flat organisering ER forbi, flere enn 3 i festkommiteen ER for mange, men skitt au! VEL blåst folkens!

Ellers kan det være et helvete å finne igjen enkelte medstudenter, egentlig ganske forbausende vanskelig trass i facebook og andre nettsteder. Kanskje vi skal sette denne karen på sporet neste gang? Så til dere som oppdaget for seint at dere har gått glipp av et trivelig jubileum : vi har pokker meg gjort vårt beste!

PS: Hva skal til for å få bibliotekarer anno en fjern fortid men garantert ingen andre til å hyle av latter?
  1. Gerd Wangs emneordregister med krysshenvisninger, se- henvisninger og se-også henvisninger.
  2. Katrine Spangens forelesninger i barnebibliotekarbeid.
  3. Ewa Lorentzens forelesning om Lady Chatterleys Lover av D.H.Lawerence
Bare en ting til slutt: Må vi alltid snakke om hvor GAMLE vi er blitt ved slike anledninger? KAN vi ikke vente til vi sitter på gamlehjemmet.

mandag, oktober 12, 2009

Og så litt folkemusikk

Og en av de største i sjangeren er utvilsomt Odetta, som døde i fjor, 78 år gammel. Her slipper vi henne til med et opptak fra da hun var ganske så ung.

Og mens vi er i gang kan vi jo spille enda at opptak som er av atskillig nyere dato og som skulle feie unna enhver tvil om at de gamle er eldst! Og i folkeopplysningens navn, Leadbellys originalversjon her.

søndag, oktober 11, 2009

Nei denne boka HER då, dykk!

Like før helga fekk eg ei lita bok i posten på jobben. Eg byrja å bla i ho og eg vart fenga med ein gong! Dette var noko av det heftigaste eg har lese på lenge!
1
Mor mi, dronninga, fekk vite det
av statsministeren og politisjefen.
Hoffdamene fekk vite det av mor.
Eg fekk vite det av hoffdamene
da eg kom frå skolen.
Eg såg for meg korleis det skjedde.
Såg for meg hendinga
i all si gru.
Og det var heile fyrste kapittelet. Det andre byrjar slik:
2
Far min, kongen, hadde drive
med noko han likte.
Far skulle til å opne i bru.
-Ny bru, nytt håp! sa far.
Hans siste ord på denne jord.
Dei to skota small tett.
Tett small dei to skota.
Far fell over silkebandet.
Han fall med gullsaksa trædd inn
på handa.
I det neste avsnittet får vi vite at borgarmeistaren heiv seg over faren for å verje han mot fleire kular. Og dette fikk i kvart fall meg til å tenke på då J F Kenndey vart skoten i 1963. Ein av livvaktene der stilte seg opp framfor familien hans for å verje dei. Men dette vart kanskje litt søkt.

Boka har nokre fantastiske teikningar, enkle men effektive, av den svenske illustratøren Helena Ohlsson som eg trudde eg hadde høyrt om før men som eg skal komme tilbake til ikkje hadde. Og kva handlar ho om? Trass i den særs enkle teksten er det ei sterk skildring om sorg og om korleis mor og dotter, dronninga og prinsessa , kjem seg igjennom den. Det er og ei lita.. tja... kva skal vi kalle det, spaningshistorie kanskje, vi får i kvert fall og vite kven som skaut. (I motsetnad til mordarane hans Kennedy). Her er nokre av dei som er med i handlinga:
  • Marry, ei vanleg prinsesse
  • Dronninga
  • Hoffdamene
  • Statsministeren,
  • Ministeren for militæret,
  • Politisjefen, politihunden
  • Biskopen, som ho mor gruer seg mest til å møte :
"Tenk om han gir meg ein klem!
sa mor med eit stønn."
  • Hofflegen,
  • liv-vaktane Harry og Larry
og
  • vikarlæraren
med
"Den altfor ivrige stemma...
Dei altfor skinande auga..."
Som dykk vel for lengst har fått med dykk, boka har humor og eg trur at nokon og einkvar kan finne mykje i denne teksten, anten dei er born eller vaksne. Dessutan har boka poesi og er ei framifrå lettlestbok som forlaget og reklamerar for.

Men : kven ER forfattaren??? Boka heiter altså Foten veit (ha ha spenstig, eller kva) og foten KVEIT kven som står bak psevdonymet Marry, prinsesse av Europa!!!
Boka er altså illustrert av
Helena Olsson, nei Ohlsson meiner eg! Når eg søker opp namnet i Deichmans base ser eg at ho berre har illustrert ei bok før, nemleg Wow, 7 kjærestefortellinger som er kome ut i år. (Det ser ikkje ut som at Deichman har fått Foten veit enno).
Eg googlar litt og
finn ut at Helena Ohlsson er svensk slik som namnet og skulle tyde på men no bur ho i Oslo! (I kvert fall gjorde ho det i April i år.) Altså, KAN det vere ho sjølv som....Hmmm!

PS: Du likar ikkje prinsesser, seier du. Og er drit lei kongelege no, både prinsesser og gemalane deira? Eigentleg eg og men det gløymde eg heilt! Og - eg lovar deg - ingen soussjefar, verken tidligare eller noverande!

PS 2: Kvifor det MÅTTE vere ei prinsesse med? Nei, drit no i det! Ho Marry, Prinsesse av Europa rular!

PS 3 : nei folkens, no trur eg nesten vi må spele denne YouTube-videoen og dersom dykk lurar på kvifor så kan dykk berre fortsette med det! Eller lese boka!

PS 4 : Eg er no av dei som elska å hate ABBA i 70 - åra med denne filmen berre digga eg altså!

lørdag, oktober 10, 2009

Barnets forsmedelige fangedrakt

Hver lørdag leser jeg Simon Flem Devolds side På Skråss i Aftenposten. I dag morges fant jeg et innlegg som fikk meg til å tenke på boka Ingen som røyker hopper strikk av Linde Hagerup som jeg nettopp har blogget om.
"Kjære Simon. Det jeg kommer til å skrive nå, høres sikkert litt dumt ut. Men det er sånn jeg føler det. Jeg føler at jeg er klar for å være voksen nå, og at jeg er mye mer moden enn en 11-åring. Som jeg egentlig er. Men voksen nok til å ta vare på et lite barn. Jeg orker ikke leve i denne barneverdenen, som den lille jenta som ikke forstår noen ting. Jo, jeg forstår mye mer enn alle tror. Men de behandler meg som det lille barnet jeg er. Jeg vil ikke vente. Jeg vil være 15 år minst. Men nå kommer jeg tilbake som den 11-åringen jeg er. Er det ingen andre som føler som meg? Hva skal jeg gjøre, Simon?
Lille store meg"
Og akkurat det la jeg kanskje litt lite vekt på i den omtalte blogposten; ei ung jentes sterke ønske om å ikke ”sitte fast” i en barndom hun føler seg mer enn klar til å forlate. Det snakkes mye om at barn skal få være barn så lenge som mulig, og hva som er til hinder for dette i dagens konsumsamfunn og det er jo et poeng, men jammen må det være fælt å bli presset inn i en barnerolle man ikke ønsker å være i.

Plutselig kom jeg på et dikt av Andre Bjerke som heter De voksnes fest. Det har jeg ikke lest på over ... oj var det så mange år ja, nei glem det, med her møter vi en liten gutt ”i barnets forsmedelige fangedrakt, buksebjørnen” som lurer på når han blir stor. (Jammen fant jeg ikke diktet på nettet, gitt).

EDIT: Plutselig kom jeg på denne boka! Den handler om en 13 år gammel gutt som har litt mer motstridene følelser overfor det å bli ungdom og å forlate barndommen. På den ene siden går han inn for ungdomslivet og alle ungdomskodene med stort pågangsmot mens han andre ganger klamrer seg til mammas fang (og barndommen). Noen ganger lurer han seg til å leke indianer i skogen sammen med en yngre kamerat og en senil dama. Boka jeg tenker på nå er I går var i dag i morgen av Klaus Hagerup. (Aschehoug 1992)

Og dermed kan jeg jo nok en gang gjøre forsamlingen oppmerksom på denne lille boka av Linde Hagerup!

PS: Hvis jeg ikke tar helt feil er det et slektskap mellom de to omtalte "Hageruper" men pokker heller, dette er jo en bokblogg og ikke Se og Hør!

Ikke gå inn i verkstedet, Louis!

I anledning Louis Braille-året er det kommet ut nok en bok eller mer presist en essay-samling om skriftspråket i sin alminnelighet og blindeskrift/ punktskrift/ braille (kjært navn har mange barn eller var det kanskje omvendt, men i Norge blir punkt(skrift) og blindeskrift brukt om hverandre) . Boka heter Bare røre, ikke se. Om Louis Braille, språk og skrift. og det er Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek som har tatt initiativ til utgivelsen. Av bidragsyterne er det flest seende men også et par punktskriftbrukere. Siden forlaget ikke har greid å ta med hvem som bidrar kan vi jo nevne noen her:
  • Otto Prytz (Leder av Offentlig utvalg for blindeskrift (OUB) som dessverre ikke har fått seg noen web-side ennå, kommer nok); ”Ikke ta universalnøkkelen fra oss”
  • Eivind Knudsen, som er Norges første blinde jurist, noe det absolutt står respekt av, dere kan jo tenke dere sjæl; ”For egen maskin”
  • Vår alles Syphilia Morgenstierne med ”Den skadelige skriftkulturen” , som vanlig med et litt skjevt blikk altså,
  • Lise Männikkö, som som kjent tidligere i år har skrevet en barnebok om Louis Braille skriver ”I lyset bak mørket” som rett og slett handler om Louis Brailles liv og kamp for punktskriften.
  • Men jeg tror jeg spesielt vil fremheve skriveleirforfatter Simon Strangers bidrag. Tittelen er ganske så tørr: ”Om Louis Braille og punktskriftens historie” , men den er skrevet med stor innlevelse, helt fra den skjebnesvangre dagen Lille Louis gikk inn i farens verksted og stakk seg i øyet med sylen
(Ikke gå inn i verkstedet, Louis!)

til bruken av blindeskrift i dag. Dette essayet er på bare seks og en halv side men noe av det mest rørende jeg kan huske å ha lest om Louis Braille og blindeskriften.
Litt morsomt er det også da Simon forteller om sin redsel da han for første gang fikk bind foran øynene og skulle bli ledsaget av sin medskriveleirforfatter Mikkel Bugge på NLB ett år før den andre skriveleiren for synshemmet ungdom. Vi hadde det første møtet med et MEGET kort ledsagerkurs ved undertegnede. (Ha ha, akkurat som om JEG har noe greie på ledsaging!)

Jeg vil også fremheve mine kollegaer Kari Rudjord og Mats Køber som har tatt initiativet til boka og jobbet som noen helter med redaktørarbeidet! Boka finnes i tre utgaver, i blindeskrift,lyd og en trykt utgave som er ”tilrettelagt for seende”.

Jeg vil anbefale alle å skaffe seg boka før opplaget rives vekk.

onsdag, oktober 07, 2009

tirsdag, oktober 06, 2009

Og så har jeg lest noen bøker igjen

Og i dag skal vi snakke om tre bøker for de minste eller rettere sagt de mellomste, nei jeg mener de mellom de minste og de mellomste barna. For de i alderen ... nei herregud, glem det!

Først Mystiske gjester; Sommervik 1. Det skulle vel mer enn antyde at dette er første bok i en serie. Boka er skrevet av Linn T Sunne. Boka er rett og slett morsom og småtrivelig med et koselig persongalleri, i fokus tre unger på 10 år. Et alvorlig og aktuelt tema, SPOILER ****asylsøkerbarn som er alene*** er også tatt med uten at det blir for "heavy", hva jeg nå mente med det.

Og så har Rune Belsvik skrevet sin andre bok om Jolver, og den heter rett og slett Forteljingar om Jolver. Han Jolver har ikkje forlatt sølepytten sin enno, men freistar så godt han kan å frigjere seg. Boka handlar - mellom anna - om forholda mellom barn og foreldra deira, og på den eine sida om vilja og på den andre sida angsten for å slippe taket. Mor hans Jolver gjer sikkert ikkje alltid dei riktige tinga, men som vaksen kan ein no og forstå mora nokre gonger sjølv om kanskje eg ikkje ville ha ... nei drit no i det. Det er ikkje så lett å vere foreldre heller. Men sjølvsagt er forfattarens sympati hos han Jolver. Ei av forteljingane handlar om vissheita om at tida går, Jolver forandrar seg heile tida anten han no vil eller ikkje. Boka handlar og om eit så trivielt tema som syskensjalusi, sidan Jolver har ein veslebror. Men ikkje mange handsamar dette temaet slik han Belsvik gjer. Det er ikkje så lett å vere den eldste , berre så dykk veit det. Språket et svært enkelt, men det er mykje å finne dersom ein går inn i teksten. Og det vil eg tilrå alle å gjere. Det er ikkje så mykje action i denne boka akkurat. Ei bok som byrjar med at ”Jolver står ved sølepytten”!? Er dette ei bok ungane vil lese av seg sjølve? Kanskje ei bok å lese saman.

Til slutt boka Mor og far i himmelen. Forfattaren er Alf Kjetil Walgermo. (Vonar eg har greidd å stave namnet rett, no då!) Dette var ein heilt ny forfattar for meg, eg får forsvare meg med at den fyrste barneboka han skreiv var ei biletbok, og som dykk veit er ikkje bilete det vi jobbar mest med på NLB.

Fyrste avsnittet er slik:
”Gud! I dag gjekk eg på skulen igjen. Det var rart å gå på skulen igjen. Alle var så rare. Så stille. Gutane såg ned i pulten. Jentene såg på kvarandre. Eg visste ikkje kva eg skulle seie. I friminutta hoppa vi paradis utan å krangle eller le. ” s 5
Begge foreldra er nett drepne i ei trafikkulykke, og hovudpersonen, ei jente ca 8 - 9 år (?), bur no hos besteforeldra, og det er snart jul. Altså, folkens dette er berre så dritbra gjort! Dykk kan no tenke dykk sjølve, dette kunne jo ha enda i den mest sentimentale gørra som tenkast mogleg! Men med små virkemidlar (hmmmm ER dette eit godt nynorsk ord mon tro) får forfattaren fram allverdas kjensler. Tenk dykk korleis dei må ha det! Dei skal feire jul for fyrste gongen berre dei tre – og utan mora og faren! Og dei lyt freiste å lage ei så god jul som mogleg.

Forfattaren fortel gjennom denne vesle jenta om uroa og usikkerheiten hos folk rundt henne, dei andre ungane og dei andre vaksne, som lærarinna til dømes. Som og er redd for å seie noko gale. Boka har og humor: jenta skal spele Maria i juleskodespelet i kyrkja, og så mistar ho jesubarnet:
”Eg stryk han forsiktig over hovudet. Det gjekk visst bra, seier eg forfjamsa. Ha, ha! Jesus lever, flirer storebroren til Siri på tredje benk, før nokre av dei vaksne ser strengt på han.” S 56
Og apropos Gud og Jesus. Der er svært sjeldan i dag å finne så mykje om Gud, Jesus og englar (nei forresten, gløym det med englane, dei har no mest vorte topp moderne i barne- og ungdomslitteraturen) i ei barnebok i det litterære ikkje- kristelege kringslaupet. Jenta veks opp i eit religiøst miljø, eller kristeleg heiter det kanskje, kyrka er ein naturleg del av tilværa deira og jenta snakkar mykje med Gud. Ho har mange spørsmål å stille han om dette med foreldra. Men dette er ikkje forkynning! Det er ikkje påtrengande. Sjølv ikkje for ein heidning som meg!

Eg må og seie litt om utstyret på boka. Dette er berre så delikat. Illustrasjonane til Øyvind Torseter er verkeleg fantastiske og kler teksten som det heiter! Orsak klisjeen!

PS: Hedning heiter heidning på nynorsk. Dette i følgje stavekontrollen. Då lærde eg noko nytt i dag og.

PS 2: Nokre gonger lurer jeg på om jeg skal fortsette å skrive på nynorsk når jeg skriver om nynorske bøker, jeg må innrømme at det ikke faller helt naturlig for meg. Kanskje noen også tror at jeg parodierer. Altså det gjør jeg ikke! Dette har jeg skrevet om før men gidder ikke å dra fram akkurat denne bloggposten igjen!

PS 3: Etiketten mulig Litteraturprisvinner 2009? Gjett!

PS 4: Boka (Walgermos) får meg til å tenke på debutboka til Harald Rosenløw Eeg, Glasskår. Handlinga her var også fra et kristelig miljø uten å lage noe tema av det.

PS 5: denne bloggposten er skrevet på en MacBook og nå er det like før jeg "går av" i ryggen! Så les denne bloggposten med andakt. Men nå skal jeg fortsette å lese denne håpløse boka.

mandag, oktober 05, 2009

Og så var det pokker meg mandan igjen!

Og hva slags musikk skal vi legge ut i dag, da? Tja... denne kanskje? Den tror jeg passer fint i dag!



Før eller siden måtte den jo komme! HER for dem som foretrekker film i fire farger!

lørdag, oktober 03, 2009

Og så et par debutanter igjen

Tyver, trøbbel og en lysende KOMET er skrevet av Mari Kjetun og med denne boka vant hun Gyldendal og Norlis romankonkurranse 2008, hvor man etterlyste “spennende, gode, varme og levende fortellinger av i dag for 10-åringer.” Hovedpersonen er Tessa, hvor er far?, borte vekk, mor skal begynne i ny jobb som fengselsbetjent langt borti gokkiheita, og dette er langt fra første gangen de flytter.
”Ikke for det, jeg var vant til å drasse rundt på pappesker og all frossenfisken vår, men jeg vente meg ikke til å være hun nye i klassen” . (s 7)
Akkurat denne passusen likte jeg : ” drasse rundt på pappesker og all frossenfisken vår” Vi blir også kjent med en svær hund, Tyven, en eldre dame, en snill fange, som er mer enn normalt opptatt av astronomi, det viser seg at fangen attpåtil er ****SPOILER*** uskyldig, et tvillingpar omtrent like gamle som Tessa, den ene snill den andre ikke SÅ grei, dessuten blir mamma litt interessert i en kollega på jobben, Tessa er ikke like begeistret, og hvordan ender nå det mon?
Dette er en helt grei bok, småkoselig og med god moral.

Og litt heftig at jentungen kjører bil. (!). Dette må være det første barnet i norsk barnelitteratur som kjører bil!


Dessuten har jeg lest Bare en uke av Tone Ørvik. Dette er en atskillig mer alvorlig bok om gatebarn i Dublin. Hovedpersonen er ei ung jente, foreldrene vil reise til Sudan og jobbe som hjelpearbeidere, datteren må (motvillig) være med for å gå på kostskole, men i mellomtida tilbringer hun en måned i Dublin hos en venn av foreldrene. Hun kommer i kontakt med noen gatebarn og greier å overtale denne vennen hun bor hos til å få lov til å tilbringe en uke på gata. Dermed håper hun – hvis hun kan bevise for sine foreldre at hun klarer å gjennomføre ei uke i slummen – å kunne bruke dette som et pressmiddel for å slippe å reise til Afrika, siden hun da vil ha greid å samle nok erfaringer om all verdens elendighet. Hun kler seg ut som gutt og holder sin opprinnelse skjult.
  • Hvordan skal man skrive om gatebarn? Barn og unge som lever i den verste elendighet.
  • Og som har hatt noen opplevelser de færreste har ork eller muligheter til å leve seg inn i.
  • Hvordan SKAL man formidle denne dævelskapen?
Forfatteren har altså valgt å skildre forholdene gjennom ei jente som frivillig har valgt en ukes ”turisttilværelse”. Hvis noen lurer : boka kommer også inn på de moralske aspekter ved å ”seile under falsk flagg” slik hovedpersonen gjør. Og så kan man jo bare gruble litt over sannsynligheten av at en voksen mann, som gjennom sitt arbeide selv kjenner miljøet ut og inn KAN la seg overtale av ei 14 år gammel jente til å la henne gå ute en hel uke i det slikt belastet miljø. Får sette det på kontoen for dikterisk frihet kanskje? Ørvik har selv jobbet som veileder ved et herberge for gategutter i Dublin, og burde vite hva hun skriver om. Boka gir et ”usminket bilde” som det heter uten at det blir spekulativt.

Apropos debutanter : til nå har jeg – med forbehold om å ha talt riktig - lest 7 av årets norske barne- og ungdomsbokdebutanter. Jeg har bestemt meg for at jeg fra nå av skal være forsiktig med å slakte debutanter. Jeg går inn i meg selv og tar sjølkritikk som en viss politisk gruppering sa i gamle dager. Hvis debutantene ikke blir anmeldt overhode, og de bare finner surmaga omtale på en tilfeldig blogg hvis de nå skulle finne på å google seg sjæl så er jo kanskje det litt trist. Og jeg har jo tidligere laget et aldri så lite poeng av at barne- og ungdomsbokdebutanter får særdeles lite oppmerksomhet i pressa i forhold til ”voksenbokdebutantene” . Ingen sammenlikning forøvrig men også Selma Lagerlöf tok de negative kritikkene av Gösta Berlings Saga svært hardt etter å ha jobbet flere år med denne debutboka.

Når dette er sagt kan jeg i hvert fall si så langt at etiketten ”mulig debutantpris 2009” fremdeles lar vente på seg. Men tar jeg ikke helt feil er det noen debutanter som gjenstår.

fredag, oktober 02, 2009

Og så har jeg erobret enda litt nytt land i cyberspace

Nå er også jeg på twitter! (Akkurat som om ikke verden kunne klart seg uten, men det var ikke akkurat det som var poenget!)

Årsaken til at jeg har gått inn på dette ”sosiale mediet” er at jeg kom over denne bloggposten, så nå skal jeg sjekke ut hva dette "mediet" er for noe. Kvirre virre vitt!