”Hardkokt språk og tøft miljø”

Vi møter de tre kameratene

• Johan, fortelleren,
• Qasim, med pakistansk opprinnelse som det heter, og
• Mounir, en gutt med palestinsk opprinnelse, som nettopp har opplevd at moren er blitt drept, faren er mistenkt men sporløst forsvunnet. De går siste året på ungdomsskolen og bor på Grønland – i Oslo
• Med i handlinga er også noen skikkelig rasistiske skurker; Gjedda, Bole-Tom og Scharnhorst med flere.
• Og Johans mor, som er av taterslekt og en av bokas særdeles sterke kvinneskikkelser.

Det er tydelig at forfatteren har klare pedagogiske mål med boka, som antirasisme og antihomofobi / homofili som de viktigste. Johan blir forelsket i Mounir og må - først motstrebende - innse at han er homofil. Nå har jeg vel lest mer intense kjærlighetshistorier enn i denne boka, men forfatteren skal ha kred for gode hensikter. Muligens skal han også vise oss at selv om du er homofil trenger du ikke være femi men kan godt være en skikkelig tøffing.

Antakelig har forfatteren også en intensjon om å beskrive en litt annen pakistaner enn vi vanligvis møter i pressa. På en telttur i Østmarka avslører Qasim en overlevelsesevne som ville fått selveste Lars Monsen til å framstå som den reineste grønnskolling. Med andre ord burde han være ferdig integrert, ikke nødvendig å sende denne gutten til Galdhøpiggen. Og apropos dette banebrytende integreringsprosjektet, rekk opp hånda alle nordmenn som har vært på Galdhøpiggen! Jeg har forresten vært der sjæl, for over 40 år siden, uten at jeg kan si om jeg ble en bedre eller verre nordmann av den turen. Tilbake til boka. Muslimen Qasim godtar usedvanlig lett at bestevennen er homofil, ikke det man forventer av en muslim kanskje, (ikke av alle etnisk norske heller for den delen) , men dette har muligens også et formål; å vise at ikke alle muslimer er homofobe.

Jeg er vel ikke helt enig med ”blurberen” Axel Hellstenius i at språket er så overveldes ”hardkokt” , fortellerstemmen er småtrivelig og boka er heller ikke uten varme. Selv om eller kanskje heller bortsett fra at Qasim nasker i butikken, og at de røyker og drikker er det snille gutter vi har med å gjøre.

Boka heter Jakten og er skrevet av Baroch Tendler, som jeg regner med er et psevdonym, forfatteren er debutant og i motsetning til de fleste av årets debutanter som jeg har lest til nå gjør han det ikke så fryktelig komplisert verken for seg selv eller leseren. Dessuten har boka humor, og ved et par anledninger er boka skikkelig spennende. Personene blir kanskje litt karikerte til tider, og sammenliknet med en annen debut, Engströms Dogge som jeg nettopp har lest, faller den jo helt igjennom - men da er det jo også en av Nordens største ungdomsbokforfattere vi snakker om. Nok om det : en helt OK debutant.

PS: Ad labelen ”homselitteratur”. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg synes om dette emneordet, men da får jeg i hvert fall samlet alle bøker med homofile i framtredende roller. Dessuten er det en litt for stor jobb å rette på det nå, siden man da må gå inn på hver bidige bloggpost - så vidt jeg har skjønt. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Da er det heldigvis helt annerledes når man katalogiserer i Bibliofil, hvis du retter et emneordet der har du gjort det en gang for alle. (Bibliofil : hvor mye får jeg for denne tekstreklamen? Eller må jeg sende regning?) En eller annen gang burde jeg kanskje gjøre et forsøk på å definere hva som er kjennetegner ”homselitteratur” eller ”skeiv litteratur”. Eller i det minste legge fram noen problemstillinger, i den grad dette har noen interesse for almenheten.

PS 2 : Noe annet som kan diskuteres er selve ordet ”homofili” . Land som det er naturlig å sammenlikne oss med som det heter, Danmark og Sverige for eksempel, bruker begge homoseksualitet. I dansk wikipedia er homoseksualitet ”omdirigert fra Homofili”, svenskene bruker ”homosexualitet”, mens vi nordmenn som de pingler vi er insisterer på å bruke Homofili. (Omdirigert fra Homoseksualitet ) Engelsk : Homosexuality. Tysk : Homosexualität. Fransk : Homosexualité. Og det var dagens språkleksjon.

PS 3 : Føritida, for eksempel for 40 år siden, var ordet homoseksualitet et ord man knapt torde å ta i sin munn. Ei heller skrive eller trykke. Og det er kanskje noe av forklaringen på PS 2. (Sex er jammen fæle greier!)

PS 4 : Apropos begrepet ”Homselitteratur” . Det kan alltid bli verre! ”Homoboka”, da Dagbladet! Nå får dagbladjournalistene ta seg sammen!