for én dag siden
søndag, august 31, 2008
Heeeer kommer dine forlag smååååå...
Og som vel de fleste har skjønt vil jeg nå slå et slag for alle de forlagene som er villige til å løpe en stor økonomisk risiko for å utgi oversettelser av kvalitetslitteratur. Hvis ikke disse forlagene hadde tatt ansvar hadde vi antakelig vært uten disse bøkene i den norske bokheimen. Hvorfor gjør de det?
Da jeg blogget om denne boka ble jeg gjort oppmerksom på at boka nettopp var blitt oversatt til norsk. Forlaget heter HISTORIE & KULTUR AS og flere bøker kommer. Og det gjør sikkert en hjemmeside etter hvert også!
Og så har vi Heinesen forlag som blant annet har oversatt den fantastiske billedboka And, Døden og Tulipanen av Wolf Erlbruch. Nei men i svarte! Ingen hjemmside her heller?
Det ser det heller ikke ut som Document forlag har. Dette forlaget har gitt ut flere bøker av Primo Levi.
Webside har derimot Jevelforlaget som er i full gang med å oversette den fine ”I morgen” – serien for ungdom. Som burde ha vært oversatt for lengst! (Håper inderlig forlaget kommer i mål. ) Jeg blogget om den første boka for et par år siden.
Og nå kom jeg plutselig til å tenke på Minuskel forlag som blant annet har fått oversatt et par viktige bøker som jeg også har blogget om før.
Jeg har også litt lyst til å ta med mangschou forlag selv om de begynner å bli mer etablerte, de har hatt flere heftige billedbokoversettelser, blant annet
Mina och Kåge av Anna Höglund. Og Farvel her Muffin av Ulf Nillson.
Til slutt drar vi fram Frifant forlag som tok ansvar og endelig fikk gitt ut klassikeren Tante Gummigutta igjen!
Ojoj! Holdt jo nesten på å glemme forlaget Fritt og vilt, som holder til langt ute i skauen i et nedlagt feriested for nonner. Forlagsredaktørene har ikke latt seg påvirke nevneverdig av den religiøse ånd som måtte finnes igjen i tømmerstokkene, men er i full gang med å utgi serien om Anarkistenes verdenshistorie. Og - siden det ikke fantes noe bedre verker om emnet fra før måtte de skrive den sjæl!
Jo da, det er mange rare forlag og mange snurrige bøker, og noen kunne vel verden ha klart seg foruten, men uansett : sjarmerende planter i bokfloraen! Og bare det faktum at noen fremdeles gidder å drive med papirbøker i vår digitale tid er verdt en egen bloggpost!
PS: En ting som irriterer meg : Bloggspot tillater ikke tegnet & i etikettfeltet! Er det for mye forlangt?
- Fordi de er idealister?
- Entusiaster?
- Ildsjeler?
- Uforbederlige optimister?
- Klarer ikke å tilpasse seg en normal 9 – 4 jobb, kanskje?
- Egenrådige?
- Folkeskye?
- Har de arvet?
- Samme søren, men takk og pris for at de finnes.
Da jeg blogget om denne boka ble jeg gjort oppmerksom på at boka nettopp var blitt oversatt til norsk. Forlaget heter HISTORIE & KULTUR AS og flere bøker kommer. Og det gjør sikkert en hjemmeside etter hvert også!
Og så har vi Heinesen forlag som blant annet har oversatt den fantastiske billedboka And, Døden og Tulipanen av Wolf Erlbruch. Nei men i svarte! Ingen hjemmside her heller?
Det ser det heller ikke ut som Document forlag har. Dette forlaget har gitt ut flere bøker av Primo Levi.
Webside har derimot Jevelforlaget som er i full gang med å oversette den fine ”I morgen” – serien for ungdom. Som burde ha vært oversatt for lengst! (Håper inderlig forlaget kommer i mål. ) Jeg blogget om den første boka for et par år siden.
Og nå kom jeg plutselig til å tenke på Minuskel forlag som blant annet har fått oversatt et par viktige bøker som jeg også har blogget om før.
Jeg har også litt lyst til å ta med mangschou forlag selv om de begynner å bli mer etablerte, de har hatt flere heftige billedbokoversettelser, blant annet
Mina och Kåge av Anna Höglund. Og Farvel her Muffin av Ulf Nillson.
Til slutt drar vi fram Frifant forlag som tok ansvar og endelig fikk gitt ut klassikeren Tante Gummigutta igjen!
Ojoj! Holdt jo nesten på å glemme forlaget Fritt og vilt, som holder til langt ute i skauen i et nedlagt feriested for nonner. Forlagsredaktørene har ikke latt seg påvirke nevneverdig av den religiøse ånd som måtte finnes igjen i tømmerstokkene, men er i full gang med å utgi serien om Anarkistenes verdenshistorie. Og - siden det ikke fantes noe bedre verker om emnet fra før måtte de skrive den sjæl!
Jo da, det er mange rare forlag og mange snurrige bøker, og noen kunne vel verden ha klart seg foruten, men uansett : sjarmerende planter i bokfloraen! Og bare det faktum at noen fremdeles gidder å drive med papirbøker i vår digitale tid er verdt en egen bloggpost!
PS: En ting som irriterer meg : Bloggspot tillater ikke tegnet & i etikettfeltet! Er det for mye forlangt?
onsdag, august 27, 2008
Etter bisettelsen
Og da skjønner vel de fleste at jeg har lest DENNE boka som de fleste andre står på venteliste på. (Takk til min gode kollega som ga meg muligheten til for en gangs skyld være en av de første i stedet for at jeg alltid skal være sistemann!).
Jeg har som ”alle andre” også lest de to andre bøkene i serien, Beatles faktisk to ganger. Og som alle nå sikkert har fått med seg består første del av boka av en slags apokalypse som er blitt sammenliknet med flere av verdenslitteraturens store verker. Dagbladet drister seg til å skrive at ”De 200 første sidene framstår umiddelbart som mer krevende å lese enn de to første bøkene; som mer forvirrende - nå og da nærmest kryptiske - og, med sine lange, dvelende scener, her og der så omstendelige at de utfordrer tålmodigheten.” Men skynder seg å konkludere at ”Forfatterens valg vitner både om egenrådighet og litterær selvsikkerhet.”
Dagsavisen antyder at det ”som måtte ha vært tungt, masete og til og med jålete” (altså ikke at det ER ”tungt, masete og til og med jålete” men KUNNE ha vært hvis det altså ikke hadde vært Saabye Christensen(?)) og personlig må jeg jo også innrømme for all verden at jeg her skumma en del og pusta lettet ut da jeg var ferdig med denne sekvensen.
Flere av personer fra de tidligere bøkene passerer revy og det er nærliggende å spørre : MÅ man ha lest ( eller huske ) den første boka for å ha utbytte av denne ”Magical mystery touren”? Det KAN absolutt være en fordel men uten å røpe for mye : forfatteren sikrer seg litt seinere i boka. Regner med at det er et kriterium at en bok skal stå noenlunde på egne bein selv om det er en fortsettelse.
Ellers sier Dagsavisen at ”det er å kose seg man skal gjøre med romanen «Bisettelsen»; lese litt, mimre litt, kanskje bli litt melankolsk” når forfatteren slår an ”melodramatiske strenger slik at de vibrerer dypt selv inne i det mest forherdede kritikerhjerte”. Og Dagbladet sier at selv om boka ”NÅ OG DA KAN gi en viss følelse av pliktløp, er Saabye likevel imponerende god”. Aftenpostens anmelder forteller hvordan hun beklaget seg til sin 10 år gamle sønn over hvor vanskelig det er å skrive en anmeldelse av denne boka. Dermed får hun med hjelp av denne lille anekdoten brukt opp 483 tegn av de 4500 obligatoriske. Og alle var altså enige om at det var en god bok for hva pokker kunne de ellers skrive?
Om det er et litterært kriterium at man sitter og småsnufser på verandaen er vel heller tvilsomt, men kan vel røpe såpass at jeg likte boka etter at jeg som sagt hadde kjempet meg gjennom den litt tunge starten. Og at jeg egentlig gir blanke i hva som er temaet enten det nå er vennskap, å bli middelaldrende og alt det medfører, ungdommens forhåpninger og begeistring, eller som Aftenposten sier en ”vakker påminnelse om at All you need is love”.
Forresten er det ingen som har kommet inn på at ho Mor har fått litt nødvendig kred i denne boka, bare les slutten av den tidligere omtalte drømmesekvensen og dessuten er en av de fires (kan ikke her si hvems for da røper jeg litt for mye) yndlings beatlesmelodi overraskende for de tre andre Your Mother Should Know.
Men : du jo leser ikke denne før du i hvert fall har lest Beatles. (Bly kan du sikkert hoppe over. ) Og det rekker du godt med den lange ventelista det er på denne boka i bibliotekene.
PS: Saabye Christensen : du har ikke tatt med denne sangen som JEG synes er den beste Beatlessangen. Men så har de jo skrevet veldig mange også, da!
PS 2 : Gjett kva bok eg gler meg mest til å lese no!
Jeg har som ”alle andre” også lest de to andre bøkene i serien, Beatles faktisk to ganger. Og som alle nå sikkert har fått med seg består første del av boka av en slags apokalypse som er blitt sammenliknet med flere av verdenslitteraturens store verker. Dagbladet drister seg til å skrive at ”De 200 første sidene framstår umiddelbart som mer krevende å lese enn de to første bøkene; som mer forvirrende - nå og da nærmest kryptiske - og, med sine lange, dvelende scener, her og der så omstendelige at de utfordrer tålmodigheten.” Men skynder seg å konkludere at ”Forfatterens valg vitner både om egenrådighet og litterær selvsikkerhet.”
Dagsavisen antyder at det ”som måtte ha vært tungt, masete og til og med jålete” (altså ikke at det ER ”tungt, masete og til og med jålete” men KUNNE ha vært hvis det altså ikke hadde vært Saabye Christensen(?)) og personlig må jeg jo også innrømme for all verden at jeg her skumma en del og pusta lettet ut da jeg var ferdig med denne sekvensen.
Flere av personer fra de tidligere bøkene passerer revy og det er nærliggende å spørre : MÅ man ha lest ( eller huske ) den første boka for å ha utbytte av denne ”Magical mystery touren”? Det KAN absolutt være en fordel men uten å røpe for mye : forfatteren sikrer seg litt seinere i boka. Regner med at det er et kriterium at en bok skal stå noenlunde på egne bein selv om det er en fortsettelse.
Ellers sier Dagsavisen at ”det er å kose seg man skal gjøre med romanen «Bisettelsen»; lese litt, mimre litt, kanskje bli litt melankolsk” når forfatteren slår an ”melodramatiske strenger slik at de vibrerer dypt selv inne i det mest forherdede kritikerhjerte”. Og Dagbladet sier at selv om boka ”NÅ OG DA KAN gi en viss følelse av pliktløp, er Saabye likevel imponerende god”. Aftenpostens anmelder forteller hvordan hun beklaget seg til sin 10 år gamle sønn over hvor vanskelig det er å skrive en anmeldelse av denne boka. Dermed får hun med hjelp av denne lille anekdoten brukt opp 483 tegn av de 4500 obligatoriske. Og alle var altså enige om at det var en god bok for hva pokker kunne de ellers skrive?
Om det er et litterært kriterium at man sitter og småsnufser på verandaen er vel heller tvilsomt, men kan vel røpe såpass at jeg likte boka etter at jeg som sagt hadde kjempet meg gjennom den litt tunge starten. Og at jeg egentlig gir blanke i hva som er temaet enten det nå er vennskap, å bli middelaldrende og alt det medfører, ungdommens forhåpninger og begeistring, eller som Aftenposten sier en ”vakker påminnelse om at All you need is love”.
Forresten er det ingen som har kommet inn på at ho Mor har fått litt nødvendig kred i denne boka, bare les slutten av den tidligere omtalte drømmesekvensen og dessuten er en av de fires (kan ikke her si hvems for da røper jeg litt for mye) yndlings beatlesmelodi overraskende for de tre andre Your Mother Should Know.
Men : du jo leser ikke denne før du i hvert fall har lest Beatles. (Bly kan du sikkert hoppe over. ) Og det rekker du godt med den lange ventelista det er på denne boka i bibliotekene.
PS: Saabye Christensen : du har ikke tatt med denne sangen som JEG synes er den beste Beatlessangen. Men så har de jo skrevet veldig mange også, da!
PS 2 : Gjett kva bok eg gler meg mest til å lese no!
Herreguuuud for noe møl!
Freya Harrison, 14, har kontakt med engler og som om ikke det skulle være nok, har hun selv noen helt usedvanlige evner. Egentlig ønsker hun å være ”normal” og å være et ”kult” medlem i gjengen. Men etter hvert skjønner hun at hun må prioritere andre verdier, nemlig å redde verden.
Boka vil sikkert fenge mange unge jenter, og er innimellom riktig skummel men så går det over stokk og stein med engler meg her og vinger meg der!
Boka varer over nærmere 300 melodramatiske sider. En bok som handler om det overnaturlige burde ha mer å by på enn dette for å overbevise. Regner for eksempel med at engler har en litt mer ”høystemt” måte å snakke på enn de flate replikkene de er utstyrt med i denne boka.
En ting jeg stusser litt over er at et par av englene i boka er brødre??? Kanskje kommer det flere bøker i serien slik at forfatteren får utdypet dette litt pussige fenomenet.
Boka heter (ikke helt overraskende) Engel og er skrevet av Cliff McNish. Mener å huske at jeg har lest noe annet av denne forfatteren en gang. Nå skal jeg sjekke Deichman om ikke det finnes flere bøker av forfatteren oversatt til norsk. Og jepp det stemmer : første bok i Dommedagstriologien (Dommedagsmagi) kom ut i 2004. Ser ut som forlaget har gitt opp resten av serien. Så vidt jeg husker var dette også noen overtydelige patetiske greier.
Hvorfor forlaget gir ut disse bøkene er en gåte for meg. Kan det ha noe med en eller annen kontrakt å gjøre?
Nei takke meg til Engleakademiet. Denne serien gir seg i hvert fall ikke ut for å være noe annet enn den fjortischicklitten den er.
Etter å ha lest dette overspente vrøvlet var det en lettelse å lese en straight og ukomplisert fotballbok for guttaboys. Nemlig Best i byen av Torbjørn Moen og Pål Arne Johansen. Boka ble lansert av foreningen Les! med brask og bram for kort tid siden. Handlingen er relativt forutsigelig, men regner med at det fotballfaglige er i orden og at boka fenger gutter som er interessert i fotball. De jentene som er med i boka har dukkemjuke fjes, honninggult hår , lys i himmelblå øyne, strammjuk duving i kroppen og har ei mjuk utringing med ei sånn kløft du har lyst til å stikke nesa i. Noe for guttaboys det!
Boka vil sikkert fenge mange unge jenter, og er innimellom riktig skummel men så går det over stokk og stein med engler meg her og vinger meg der!
Boka varer over nærmere 300 melodramatiske sider. En bok som handler om det overnaturlige burde ha mer å by på enn dette for å overbevise. Regner for eksempel med at engler har en litt mer ”høystemt” måte å snakke på enn de flate replikkene de er utstyrt med i denne boka.
En ting jeg stusser litt over er at et par av englene i boka er brødre??? Kanskje kommer det flere bøker i serien slik at forfatteren får utdypet dette litt pussige fenomenet.
Boka heter (ikke helt overraskende) Engel og er skrevet av Cliff McNish. Mener å huske at jeg har lest noe annet av denne forfatteren en gang. Nå skal jeg sjekke Deichman om ikke det finnes flere bøker av forfatteren oversatt til norsk. Og jepp det stemmer : første bok i Dommedagstriologien (Dommedagsmagi) kom ut i 2004. Ser ut som forlaget har gitt opp resten av serien. Så vidt jeg husker var dette også noen overtydelige patetiske greier.
Hvorfor forlaget gir ut disse bøkene er en gåte for meg. Kan det ha noe med en eller annen kontrakt å gjøre?
Nei takke meg til Engleakademiet. Denne serien gir seg i hvert fall ikke ut for å være noe annet enn den fjortischicklitten den er.
Etter å ha lest dette overspente vrøvlet var det en lettelse å lese en straight og ukomplisert fotballbok for guttaboys. Nemlig Best i byen av Torbjørn Moen og Pål Arne Johansen. Boka ble lansert av foreningen Les! med brask og bram for kort tid siden. Handlingen er relativt forutsigelig, men regner med at det fotballfaglige er i orden og at boka fenger gutter som er interessert i fotball. De jentene som er med i boka har dukkemjuke fjes, honninggult hår , lys i himmelblå øyne, strammjuk duving i kroppen og har ei mjuk utringing med ei sånn kløft du har lyst til å stikke nesa i. Noe for guttaboys det!
mandag, august 25, 2008
Slutt på mandagsmusikken?
Min populære (??? - denne tok jeg vel litt ut av lufta) serie "Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue" er truet! Etter at jeg snublet over denne artikkelen i Aftenposten, som viser at YouTube er en farlig viruskilde, har jeg blitt litt mer skeptisk til å legge ut YouTube – videoer. Ikke bare fordi jeg selv vil unngå virus men like mye fordi jeg heller ikke har spesielt lyst å infisere maskinene til mine lesere.
Denne artikkelen kom bare et par dager etter DENNE artikkelen, som viser de gode sidene ved YouTube. Som de fleste sikkert har oppdaget finner man ikke bare tull og fjas på dette nettstedet men mange musikklassikere, filmklassikere etc. og verdifulle historiske filmklipp.
Ja, er det ikke typisk! Alltid skal noen ødelegge et prima tiltak - som attpå til er gratis - for alle oss andre!
Men verdens undergang er det jo ikke! For å si det med Peter Noone. Det finnes verre ting! (NB: du klikker på linken under eget ansvar!)
Denne artikkelen kom bare et par dager etter DENNE artikkelen, som viser de gode sidene ved YouTube. Som de fleste sikkert har oppdaget finner man ikke bare tull og fjas på dette nettstedet men mange musikklassikere, filmklassikere etc. og verdifulle historiske filmklipp.
Ja, er det ikke typisk! Alltid skal noen ødelegge et prima tiltak - som attpå til er gratis - for alle oss andre!
Men verdens undergang er det jo ikke! For å si det med Peter Noone. Det finnes verre ting! (NB: du klikker på linken under eget ansvar!)
søndag, august 24, 2008
En sommerleir litt utenom det vanlige.
I følge forlaget selv er boka en:
Av de medvirkende
Her er et spenstig språk, gode replikker og varierte litterære virkemidler. Og flere gode rappetekster. Forfatterne har dessuten klart å lage individuelle personkarakteristikker.
Språket er vel ikke det enkleste for 12 – åringer, men pokker heller, la kidsa få noe å strekke seg etter. Og som alle veit, det er store forskjeller i denne aldersgruppa, så for alt jeg veit kan dette bli kultboka for noen få unger, som om noen år blir den nye politiske avantgarden her til lands. Og da kan det etablerte bare passe seg!
Og apropos målgruppe : Dagbladet mener boka er for ”unge voksne”. Men det KAN kanskje bli litt vanskelig å få ungdom til å lese en bok med en 12 – åring som hovedperson? Grunnen til at forfatteren har valgt en såpass ung hovedperson er kanskje at barn har en egen uskyld som forsvinner når de blir eldre?
Denne boka sto i forlagskatalogen allerede i 2007 (under en annen tittel) men kom ikke ut før i år. Og ærlig talt kunne forfatteren ha stått seg på å utsette utgivelsen enda et år, for denne boka er som Dagbladet skriver ”litt lang”. Nærmere bestemt 605 paginerte sider. Synd, for dette kunne ha blitt en god bok hvis forfatteren hadde satt seg ned og stramma inn sånn ca 50%. Men muligens var forfatteren så føkkings lei av hele prosjektet og ville heller komme i gang med en ny bok. Og kanskje forlagsredaktøren som sikkert ikke var mindre føkkings lei løp inn til forlagssjefen og skrek ”Jeg orker ikke mer! Jeg orker ikke mer” og falt gråtende om på forlagssjefens skrivebord og kanskje Forlagssjefen som strengt tatt også var blitt føkkings av hele greia lei sa at Javeldaforfaen!!! Send hele dritten til trøkkeriet og lamegforfaen få fred!!! (Dette får vi antakelig aldri vite noe om.)
Men boka trekker store veksler på leserens tålmodighet. Og kan kreve sin barne- og ungdomsbibliotekar å formidle.
Får kanskje ta med hvilken bok jeg snakker om. Det er altså Barneregjeringen som er skrevet av Aleksander Melli. Jeg har alltid likt språket i de av Mellis bøker som jeg har lest og ønsker bedre lykke neste gang!
PS: nei jeg har IKKE lest hele boka fra perm til perm. Jeg har lest / skummet de 300 første sidene i boka og de 100 siste.
Moralsk fabel om å være et politisk barn i vår tid. Om ansvar og likegyldighet. Og om lovene som fortsatt ikke er skrevet.Og Dagbladet skriver at
”Barneregjeringen” er en mastodont av en roman. En rasende politisk vekker, som målbærer en moral uten å være moraliserende.Og dette kan jo være forfriskende nok i den store barne- og ungdomsbokflommen med all den halvdårlige fantasyen og andre trivialiteter.
Av de medvirkende
- Max, 12 år, begavet og nyhetsnerd, leser et (ikke bare for alderen) usedvanlig stor antall aviser pr dag, blir med i en realityserie for barn, et konsept kreert av
- Bob Håp, som har et mer enn normalt sterkt politisk og sosialt engasjement, blir sparket fra prosjektet da han viser rompa for de kongelige 17 mai. Og det skal forfatteren ha : en av de mest originale barnebokfigurer som har åpenbart seg i den norske barne- og ungdomsbokheimen siden ... ja, siden når? I sin fanatisme og galskap minner han litt om The Joker - minus ondskapen.
”Kids! Vi er i krig. Og vi er på feil side. Vi er fienden. Vi er i krig mot jordas fattige. Vi er i krig mot Moder Jord”
- Esmeralda Nellik, sjefen som aldri viser seg for unga, men sender meldinger.
- Og selvfølgelig barna, nevner her bare Ibrahim, et rappetalent.
- Kan kanskje ta med ”fortelleren” også
Her er et spenstig språk, gode replikker og varierte litterære virkemidler. Og flere gode rappetekster. Forfatterne har dessuten klart å lage individuelle personkarakteristikker.
Språket er vel ikke det enkleste for 12 – åringer, men pokker heller, la kidsa få noe å strekke seg etter. Og som alle veit, det er store forskjeller i denne aldersgruppa, så for alt jeg veit kan dette bli kultboka for noen få unger, som om noen år blir den nye politiske avantgarden her til lands. Og da kan det etablerte bare passe seg!
Og apropos målgruppe : Dagbladet mener boka er for ”unge voksne”. Men det KAN kanskje bli litt vanskelig å få ungdom til å lese en bok med en 12 – åring som hovedperson? Grunnen til at forfatteren har valgt en såpass ung hovedperson er kanskje at barn har en egen uskyld som forsvinner når de blir eldre?
Denne boka sto i forlagskatalogen allerede i 2007 (under en annen tittel) men kom ikke ut før i år. Og ærlig talt kunne forfatteren ha stått seg på å utsette utgivelsen enda et år, for denne boka er som Dagbladet skriver ”litt lang”. Nærmere bestemt 605 paginerte sider. Synd, for dette kunne ha blitt en god bok hvis forfatteren hadde satt seg ned og stramma inn sånn ca 50%. Men muligens var forfatteren så føkkings lei av hele prosjektet og ville heller komme i gang med en ny bok. Og kanskje forlagsredaktøren som sikkert ikke var mindre føkkings lei løp inn til forlagssjefen og skrek ”Jeg orker ikke mer! Jeg orker ikke mer” og falt gråtende om på forlagssjefens skrivebord og kanskje Forlagssjefen som strengt tatt også var blitt føkkings av hele greia lei sa at Javeldaforfaen!!! Send hele dritten til trøkkeriet og lamegforfaen få fred!!! (Dette får vi antakelig aldri vite noe om.)
Men boka trekker store veksler på leserens tålmodighet. Og kan kreve sin barne- og ungdomsbibliotekar å formidle.
Får kanskje ta med hvilken bok jeg snakker om. Det er altså Barneregjeringen som er skrevet av Aleksander Melli. Jeg har alltid likt språket i de av Mellis bøker som jeg har lest og ønsker bedre lykke neste gang!
PS: nei jeg har IKKE lest hele boka fra perm til perm. Jeg har lest / skummet de 300 første sidene i boka og de 100 siste.
onsdag, august 20, 2008
Noen kommer, noen går. Noen dør i livets vår.
Og det gjelder jo ikke minst i bloggverdenen hvor mange sluknede stjerner svever rundt i cyberspace. Derfor er det på tide å rydde litt opp i blogglista igjen.
Noen blogger som ikke er oppdatert på en god stund blir ubønnhørlig strøket. (Til de som nå river seg i håret og kaster seg på gulvet i fortvilelse : det finnes verre skjebner enn å bli strøket på en bloggliste. ) Dessuten kan det komme nye sjanser og ”I morgen er det atter en dag” .
BIBLIOTEKARBLOGGER
Først et utvalg bibliotekarblogger. Med trykk på utvalg. Skal du imponere noen eller er ute etter oppmerksomhet i selskapslivet anbefaler jeg å finne andre ting å skryte av enn at du står på denne lista. Men dette er blogger JEG sjekker dann og vann.
Av en annen verden
får æren av å åpne bibliotekarblogglista. Bak denne trivelige bloggen står Elin Sjølie som ”alltid har elsket å lese” og er en ivrig bokcrosser.
Kanskje det bare er meg
av Hans Petter Laberg, barne- og ungdomsbibliotekar og ungdomsbokforfatter truer rett som det er med å ta en pause for deretter å produsere bloggposter over en lav sko. Sikreste livstegn fra denne karen er fredagsmusikken. (Hvis noen kikker inn i kontorlandskapet i Observatoriegata 1 en fredag og ser en dame i alderen 50 + med høretelefoner som vugger intenst med hodet så er det sikkert meg som hører på den siste " på en fredag". )
Rolf Steinars blogg
inneholder ”Tanker om folkebibliotek og IKT - sett fra Lindesnes bibliotek”. Litt av og på med hensyn til oppdateringer her men vi gir mannen en sjanse.
Bak bloggen
Bookhouse girls
står en bibliotekar, ”som er over middels interessert i rar musikk. Leser ny og gammel skjønnlitteratur”
Bråk & bøker
har flytta fra VG til blogspotsfæren. Bak denne skjuler seg en ”superbibliotekar”. Ikke la deg lure av et yndig ytre, hun er mild mot de greie men hard mot de ugreie.
Bla,bla,bla
er bloggen til en ”lesende dame lykkelig i arbeid med bøker og mennesker - ikke alltid like balansert” .
Baktanker
Og bak denne står Rokke-D som er ”bibliotekar, bassgitarist, bedehusmann og burgerspiser. Kommer fra Karmøy, bor i Stavanger”.
Plinius
Bloggen "dreier seg om den faglige, den politiske og den sosiale utviklingen i bibliotekfeltet - og om det tette samspillet mellom dette fagfeltet og verden utenfor". For denne bloggen står Tord Høivik, førsteamanuensis i bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo.
Blogg og bibliotek.
omhandler blant annet Bibliotek 2.0. En hver bibliotekar (og ditto bruker) bør nok følge med her for ikke å bli akterutseilt og latterliggjort og støtt ut i det ytterste mørke.
Maris mørke hjørne
”Når jeg har formidla litteratur til barn og unge, har jeg alltid stått for det mørke, det skremmende og det blodige... Derav tittelen på bloggen. Her kommer det til å handle mest om bøker, kanskje litt om film og musikk. Og sånt. Vi får se”
Lesehesten fra Sørlandet
er som det skulle komme fram med all ønsket tydelighet bloggen til en lesehest fra Sørlandet. Og som ”er stolt av begge deler”.
Bak bloggen
Sånn går no dagan TROR jeg også at det står en bibliotekar. I hvert fall er det mye om litteratur her. Så jeg tar sjansen. Uansett : innerst inne er vi alle bibliotekarer. (Hva jeg nå måtte mene om det)
BUF-bloggen
er ”et forum for Norsk bibliotekforenings Spesialgruppe for bibliotekvirksomhet blant barn og unge”. Rett som det er kommer det en oppdatering. Og det skulle da også bare mangle!
Danske bibliotekarer
Fortællingen.dkblog
Om dansk barnelitteratur- og bibliotek av den utættelige Zenia Johnsen. Uunnværlig hvis man skal følge med på hva danskene driver med.
Som andre børnebibliotekarer leser Zenia også voksenlitteratur og hun er ”vild med” fantasy!” Her er hennes andre blogg :
Tiger vil høre mere.
Internetsøgning
av Erik Høy. Oppdateres ofte og skriver om det meste til faget henhørende.
Svenska bibliotekarier
har jeg heller ingen ting i mot. Foreløpig har jeg bare en ”svenskeblogg" på lista”.
Biblioteksrelaterat
Tre svenska tjejer. Dom "arbeter alla på Karolinska Institutets Universitetsbibliotek, men bloggen är ett rent privat nöje". Ikke så dumt bare det.
WANNABEBIBLIOTEKARER
liker vi!
Har nettopp oppdaget
Lost in Oslo
Bak den bloggen står Ida Lovise. ”Ho er ei 19 år gamle bibliotekarstudine som bur i Oslo, men er eigentlig er frå Sula.” Dessuten er jentungen en STØVER til å strikke! Høgskolelektorer som prøver å nekte Ida Lovise å strikke i timene skal bare skamme seg!
Bibliobarbaren.net
"Som en mannlig bibliotekarstudent har jeg ofte dumpet borti mye som ikke virker helt logisk, det gjelder å se ting fra nye perspektiv av og til. Mye av bibliotekfaget er helt unødvendig mener jeg, andre emner er helt håpløst gammeldags men er allikevel aktuelt"
Så kommer noen
LITTERATURBLOGGER
av ikkebibliotekarer. (Takk og pris for at det også finnes ikkebibliotekarer som liker litteratur, ellers hadde det blitt glissent mellom bibliotekhyllene! )
Leselama
Stilig blogg! Både i tekst og layout.
Flimre
Denne bloggen er jamvel på nynorsk. Bak ho står ei ung jente som heiter Aina Basso, ho er historikar og har nett debutert med roman!
Spectatia
Skriver ”mycket om litteratur och lite om annat”.
Får vel ta med den svenske bloggen
Bokhora
også. Bak den står fem tjejer. ”En bokhora är en person som utan begränsningar eller betänkligheter omfamnar och slukar alla slags texter, helst i bokform”
In Libris Libertas
er "glad i film og musikk fra alle aldre, med noen uhederlige unntak. For det meste leser jeg klassisk litteratur, men jeg har i det siste begynt på norsk samtidslitteratur".
Hvis du mener at akkurat bloggen din mangler her, så skal det ikke mere til enn lite pip and you are in!
Puhhh for en jobb! Hvorfor kan jeg ikke bare lage en bloggroll som alle andre?
Noen blogger som ikke er oppdatert på en god stund blir ubønnhørlig strøket. (Til de som nå river seg i håret og kaster seg på gulvet i fortvilelse : det finnes verre skjebner enn å bli strøket på en bloggliste. ) Dessuten kan det komme nye sjanser og ”I morgen er det atter en dag” .
BIBLIOTEKARBLOGGER
Først et utvalg bibliotekarblogger. Med trykk på utvalg. Skal du imponere noen eller er ute etter oppmerksomhet i selskapslivet anbefaler jeg å finne andre ting å skryte av enn at du står på denne lista. Men dette er blogger JEG sjekker dann og vann.
Av en annen verden
får æren av å åpne bibliotekarblogglista. Bak denne trivelige bloggen står Elin Sjølie som ”alltid har elsket å lese” og er en ivrig bokcrosser.
Kanskje det bare er meg
av Hans Petter Laberg, barne- og ungdomsbibliotekar og ungdomsbokforfatter truer rett som det er med å ta en pause for deretter å produsere bloggposter over en lav sko. Sikreste livstegn fra denne karen er fredagsmusikken. (Hvis noen kikker inn i kontorlandskapet i Observatoriegata 1 en fredag og ser en dame i alderen 50 + med høretelefoner som vugger intenst med hodet så er det sikkert meg som hører på den siste " på en fredag". )
Rolf Steinars blogg
inneholder ”Tanker om folkebibliotek og IKT - sett fra Lindesnes bibliotek”. Litt av og på med hensyn til oppdateringer her men vi gir mannen en sjanse.
Bak bloggen
Bookhouse girls
står en bibliotekar, ”som er over middels interessert i rar musikk. Leser ny og gammel skjønnlitteratur”
Bråk & bøker
har flytta fra VG til blogspotsfæren. Bak denne skjuler seg en ”superbibliotekar”. Ikke la deg lure av et yndig ytre, hun er mild mot de greie men hard mot de ugreie.
Bla,bla,bla
er bloggen til en ”lesende dame lykkelig i arbeid med bøker og mennesker - ikke alltid like balansert” .
Baktanker
Og bak denne står Rokke-D som er ”bibliotekar, bassgitarist, bedehusmann og burgerspiser. Kommer fra Karmøy, bor i Stavanger”.
Plinius
Bloggen "dreier seg om den faglige, den politiske og den sosiale utviklingen i bibliotekfeltet - og om det tette samspillet mellom dette fagfeltet og verden utenfor". For denne bloggen står Tord Høivik, førsteamanuensis i bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo.
Blogg og bibliotek.
omhandler blant annet Bibliotek 2.0. En hver bibliotekar (og ditto bruker) bør nok følge med her for ikke å bli akterutseilt og latterliggjort og støtt ut i det ytterste mørke.
Maris mørke hjørne
”Når jeg har formidla litteratur til barn og unge, har jeg alltid stått for det mørke, det skremmende og det blodige... Derav tittelen på bloggen. Her kommer det til å handle mest om bøker, kanskje litt om film og musikk. Og sånt. Vi får se”
Lesehesten fra Sørlandet
er som det skulle komme fram med all ønsket tydelighet bloggen til en lesehest fra Sørlandet. Og som ”er stolt av begge deler”.
Bak bloggen
Sånn går no dagan TROR jeg også at det står en bibliotekar. I hvert fall er det mye om litteratur her. Så jeg tar sjansen. Uansett : innerst inne er vi alle bibliotekarer. (Hva jeg nå måtte mene om det)
BUF-bloggen
er ”et forum for Norsk bibliotekforenings Spesialgruppe for bibliotekvirksomhet blant barn og unge”. Rett som det er kommer det en oppdatering. Og det skulle da også bare mangle!
Danske bibliotekarer
Fortællingen.dkblog
Om dansk barnelitteratur- og bibliotek av den utættelige Zenia Johnsen. Uunnværlig hvis man skal følge med på hva danskene driver med.
Som andre børnebibliotekarer leser Zenia også voksenlitteratur og hun er ”vild med” fantasy!” Her er hennes andre blogg :
Tiger vil høre mere.
Internetsøgning
av Erik Høy. Oppdateres ofte og skriver om det meste til faget henhørende.
Svenska bibliotekarier
har jeg heller ingen ting i mot. Foreløpig har jeg bare en ”svenskeblogg" på lista”.
Biblioteksrelaterat
Tre svenska tjejer. Dom "arbeter alla på Karolinska Institutets Universitetsbibliotek, men bloggen är ett rent privat nöje". Ikke så dumt bare det.
WANNABEBIBLIOTEKARER
liker vi!
Har nettopp oppdaget
Lost in Oslo
Bak den bloggen står Ida Lovise. ”Ho er ei 19 år gamle bibliotekarstudine som bur i Oslo, men er eigentlig er frå Sula.” Dessuten er jentungen en STØVER til å strikke! Høgskolelektorer som prøver å nekte Ida Lovise å strikke i timene skal bare skamme seg!
Bibliobarbaren.net
"Som en mannlig bibliotekarstudent har jeg ofte dumpet borti mye som ikke virker helt logisk, det gjelder å se ting fra nye perspektiv av og til. Mye av bibliotekfaget er helt unødvendig mener jeg, andre emner er helt håpløst gammeldags men er allikevel aktuelt"
Så kommer noen
LITTERATURBLOGGER
av ikkebibliotekarer. (Takk og pris for at det også finnes ikkebibliotekarer som liker litteratur, ellers hadde det blitt glissent mellom bibliotekhyllene! )
Leselama
Stilig blogg! Både i tekst og layout.
Flimre
Denne bloggen er jamvel på nynorsk. Bak ho står ei ung jente som heiter Aina Basso, ho er historikar og har nett debutert med roman!
Spectatia
Skriver ”mycket om litteratur och lite om annat”.
Får vel ta med den svenske bloggen
Bokhora
også. Bak den står fem tjejer. ”En bokhora är en person som utan begränsningar eller betänkligheter omfamnar och slukar alla slags texter, helst i bokform”
In Libris Libertas
er "glad i film og musikk fra alle aldre, med noen uhederlige unntak. For det meste leser jeg klassisk litteratur, men jeg har i det siste begynt på norsk samtidslitteratur".
Hvis du mener at akkurat bloggen din mangler her, så skal det ikke mere til enn lite pip and you are in!
Puhhh for en jobb! Hvorfor kan jeg ikke bare lage en bloggroll som alle andre?
mandag, august 18, 2008
Ramona, ingen pike er som deg
I boka Demning mot stillehavet av Marguerite Duras (blogget om her) er sangen Ramona favorittsangen til en av hovedpersonene. Den franske teksten heter Ramona, j’ai fait un rêve merveilleux. Det finnes også en norsk versjon av denne sangen som jeg husker fra en rimelig fjern fortid og som siden - med litt for jevne mellomrom - har surret og gått i mitt arme hode. Sangen ble første gang sunget i en film basert på romanen Ramona av Helen Hunt Jackson. Denne romanen er blitt spilt inn opptil flere ganger, første gang i 1910.
Hvor mange ganger sangen siden er spilt inn tør ikke jeg tenke på, men her slipper vi til en versjon av den velklingene nederlandske duoen Blue Diamonds.
Typisk for tiden er guttene perfekt antrukket i like dresser, sløyfe og velpleid hår. Og et dåreblikk som kan få noen og enhver til å smelte. Og hvorfor ikke når vi først er i farta slippe til duoen med en annen kjent og kjær sang fra .... ja kort sagt en god del år siden, nemlig Oh Carol! Oh, Carol, I am but a fool. Darling, I love you tho' you treat me cruel. Og da holder det kanskje for i dag...
Hvor mange ganger sangen siden er spilt inn tør ikke jeg tenke på, men her slipper vi til en versjon av den velklingene nederlandske duoen Blue Diamonds.
Typisk for tiden er guttene perfekt antrukket i like dresser, sløyfe og velpleid hår. Og et dåreblikk som kan få noen og enhver til å smelte. Og hvorfor ikke når vi først er i farta slippe til duoen med en annen kjent og kjær sang fra .... ja kort sagt en god del år siden, nemlig Oh Carol! Oh, Carol, I am but a fool. Darling, I love you tho' you treat me cruel. Og da holder det kanskje for i dag...
onsdag, august 13, 2008
Nok en bok fra Gyldendal
Dette er en spenningsbok stinn av action. Med forfølgelsesscener, beinharde skurker, narkotikasmugling og enda verre forbrytelser, litt kjærlighet (MÅ det alltid være kjærlighet i ungdomsbøkene ja det må visst det) hovedpersonen en ensom outsider men en skikkelig tøffing det skal han ha (han blir ikke en gang redd når han ser gjenferdet av sin hengte bestefar ) og ***SPOILER*** det ender bra og skurkene får sin straff.
Og akkurat den action-greia fungerer fint, litt på sida av det sannsynlige til tider men en spenningsbok er en spenningsbok. Personskildringene er ikke all verden og kanskje litt til overmål klisjéfulle men innafor sjangeren actionbok kan de passere. Stusser jo litt over at en superskurk med DEN fæle bikkja lar seg dupere av en enkel NSB – ansatt (ikke et ondt ord om togkonduktører altså).
Men måtte nå forfatteren ha med de der parapsykologiske greiene? Og alt det der med farfaren og lyset og hundedagene og det brevet og ... Det fungerte i hvert fall ikke på meg.
Jeg er ikke helt sikker på om det er dette Terje Stemland mener med ”ekstra overraskelse på tampen” eller om det var slutten han tenker på og den var jo kanskje litt fiffig.
Og så var det der med musikken igjen da. Gjennomgangsmelodien er The Wanderer duetetten (haha duetetten da gitt, morsom stavefeil!) mellom Johnny Cash og U2. OK da, jeg får dra den fram, men dette er da musikk mest for oss gamlinger???
Til slutt noen språkblomster
Her et par eksempler:
Så over til en Cappelen – bok. En bok om noen 12 – åringer som skal delta i en realityserie – på over 600 sider? ”En moralsk fabel om å være et politisk barn i vår tid. Om ansvar og likegyldighet. Og om lovene som fortsatt ikke er skrevet” . Hva i all verden er dette da? Følg med! Følg med...
Og akkurat den action-greia fungerer fint, litt på sida av det sannsynlige til tider men en spenningsbok er en spenningsbok. Personskildringene er ikke all verden og kanskje litt til overmål klisjéfulle men innafor sjangeren actionbok kan de passere. Stusser jo litt over at en superskurk med DEN fæle bikkja lar seg dupere av en enkel NSB – ansatt (ikke et ondt ord om togkonduktører altså).
Men måtte nå forfatteren ha med de der parapsykologiske greiene? Og alt det der med farfaren og lyset og hundedagene og det brevet og ... Det fungerte i hvert fall ikke på meg.
Jeg er ikke helt sikker på om det er dette Terje Stemland mener med ”ekstra overraskelse på tampen” eller om det var slutten han tenker på og den var jo kanskje litt fiffig.
Og så var det der med musikken igjen da. Gjennomgangsmelodien er The Wanderer duetetten (haha duetetten da gitt, morsom stavefeil!) mellom Johnny Cash og U2. OK da, jeg får dra den fram, men dette er da musikk mest for oss gamlinger???
Til slutt noen språkblomster
- Går det an å si at en båt har så og så mange ”år på baken”?
- ”Steppe av bare frustrasjon”?
- ”Gjøre Louise en mobiltelefon fattigere”? (Kunne man ikke bare skrive at han tok den fra henne?)
- Og den her da Fr. Forlagsredaktør :”Med velsmurte hoftebevegelser skred hun frem til kanten av madrassene og tilkastet Tomas et blikk som traff ham som en flodbølge”
- ”Hun pustet hull på halshuden hans”
- ”Øynene var som stjerneskudd”
- Og kan en himmel se ”skogsmørk” ut?
Her et par eksempler:
Sk-Boka heter Svart sommer og er skrevet av Pål Gerhard Olsen. Heller ikke denne boka er lagt ut på forlagets web-side. Svært til sommel da?
oggerlo
Ten-
kte
Så over til en Cappelen – bok. En bok om noen 12 – åringer som skal delta i en realityserie – på over 600 sider? ”En moralsk fabel om å være et politisk barn i vår tid. Om ansvar og likegyldighet. Og om lovene som fortsatt ikke er skrevet” . Hva i all verden er dette da? Følg med! Følg med...
Sommerens murstein
er på drøye 800 sider. Boka handler om krigens redsler i Sovjet under andre verdenskrig og mye fokus er rettet mot slaget ved Stalingrad.
Vi får også en skremmende skildring av et samfunn der ingen kan stole på noen, og hvor folk dolker hverandre i ryggen for å oppnå fordeler selv. Mens jeg satt og leste dette fikk jeg plutselig assosiasjoner til dagens arbeidsliv og paranoide sjefer som ikke tåler kritikk, tar alt i verste mening og som angrep på selv. Hvis du ikke er med meg er du mot meg. Men fant ut at dette kanskje ble litt søkt. Tross alt.
Forfatteren trekker klare sammenlikninger mellom Stalins og Hitlers regimer. Vi blir tatt med til fronten, til forhørsrom, fengseler, sovjetisk arbeidsleire hvor politiske fanger sitter sammen med farlige kriminelle og til tyske konsentrasjonsleire. Forfatteren skriver selv at det er umulig å skrive om massedrap i gasskamrene og så skriver han en av de sterkeste skildringene JEG har lest til nå.
I fokus er enkeltmennesker, på begge sider, og han skriver om sult, savn og lidelser som om han hadde vært til stede selv. Og det var han jo også, han jobbet som krigsreporter for avisa Krasnaja Zezda (Røde stjerne).
Forfatteren har tross alt tro på menneskers godhet, et eksempel er hvordan en russisk kvinne svært motvillig forbinder en tysk skadet soldat selv om hun hater fienden. Eller en mor som etter å ha sett sin døde datter likevel gir en sultende tysk soldat et brødstykke mens hennes første innskytelse er å slå med en spade.
Boka ble ferdig i slutten av 1960 – åra og ble betraktet for regimekritisk. Den ble smuglet ut i løpet av 80 – åra og forfatteren døde uten å vite om romanen noensinne skulle bli lest.
Og så har jeg jo glemt å si hva boka heter igjen. Jeg har lest den svenske utgaven og den heter Liv och öde og er skrevet av Vasilij Grossman. Det finnes ingenting av forfatteren på norsk, men Deichman har i hvert fall fire titlerpå russisk.
Så kom jeg på en annen russisk forfatter som skriver fra den samme tida, nemlig Anatolij Rybakov
Arbats barn handler blant annet om rettroende ungkommunister, spesielt om en ung gutt med helstøpt politisk moral som blir sendt til Sibir. Og et portrett av Stalin som kan skremme en viss mann på flatmark.
Jeg kan også anbefale Tung sand av samme forfatter, den handler om en landsby som blir okkupert av tyskere. Innbyggerne gjør motstand og straffes hardt. Selv om det er lenge siden jeg leste denne boka er det scener som har etset seg inn. Og som i Liv och Öde er det en jødisk familie som står i sentrum.
Og så kom jeg plutselig på Primo Levi.
Hvis dette er et menneske gir en svært realistisk skildring av livet i en konsentrasjonsleir basert på egne erfaringer og Besøkelsestid handler om østeuropeiske jødiske partsanere.
Nå er ikke jeg nødvendigvis så interessert i å lese krigslitteratur men dette er bøker som skulle ha noe å gi til alle.
Til slutt en barnebok:
Da jeg leste Liv och Öde kom jeg også på en barnebok fra 1968. Den heter Boris og er skrevet av Jaap Ter Haar
Den handler om barn i krig, sult – og forsoning. Boris treffer en tysk soldat som han siden gjenkjenner i et fangetog etter kapitulasjonen. En god bok. Og et eksempel på at det er ikke gull alt som glitrer og ser nytt og pent ut. Noe jeg så vidt har vært inne på før. (Denne boka finnes i 5 ex på Barneavdelingen på Deichman).
Tilbake til Vasilij Grossmans bok, en stor russisk roman med mange navn men heldigvis en fortegnelse foran med de viktigste personene. Boka er selvfølgelig også oversatt til engelsk.
Edit pr 28 august : Boka er nettopp kommet ut på norsk!!! Tittelen er Liv og skjebne og Forlaget er HISTORIE & KULTUR AS. Dette forlaget er så nytt at den ennå ikke har fått noen webadresse! Kommer nok!
Vi får også en skremmende skildring av et samfunn der ingen kan stole på noen, og hvor folk dolker hverandre i ryggen for å oppnå fordeler selv. Mens jeg satt og leste dette fikk jeg plutselig assosiasjoner til dagens arbeidsliv og paranoide sjefer som ikke tåler kritikk, tar alt i verste mening og som angrep på selv. Hvis du ikke er med meg er du mot meg. Men fant ut at dette kanskje ble litt søkt. Tross alt.
Forfatteren trekker klare sammenlikninger mellom Stalins og Hitlers regimer. Vi blir tatt med til fronten, til forhørsrom, fengseler, sovjetisk arbeidsleire hvor politiske fanger sitter sammen med farlige kriminelle og til tyske konsentrasjonsleire. Forfatteren skriver selv at det er umulig å skrive om massedrap i gasskamrene og så skriver han en av de sterkeste skildringene JEG har lest til nå.
I fokus er enkeltmennesker, på begge sider, og han skriver om sult, savn og lidelser som om han hadde vært til stede selv. Og det var han jo også, han jobbet som krigsreporter for avisa Krasnaja Zezda (Røde stjerne).
Forfatteren har tross alt tro på menneskers godhet, et eksempel er hvordan en russisk kvinne svært motvillig forbinder en tysk skadet soldat selv om hun hater fienden. Eller en mor som etter å ha sett sin døde datter likevel gir en sultende tysk soldat et brødstykke mens hennes første innskytelse er å slå med en spade.
Boka ble ferdig i slutten av 1960 – åra og ble betraktet for regimekritisk. Den ble smuglet ut i løpet av 80 – åra og forfatteren døde uten å vite om romanen noensinne skulle bli lest.
Og så har jeg jo glemt å si hva boka heter igjen. Jeg har lest den svenske utgaven og den heter Liv och öde og er skrevet av Vasilij Grossman. Det finnes ingenting av forfatteren på norsk, men Deichman har i hvert fall fire titlerpå russisk.
Så kom jeg på en annen russisk forfatter som skriver fra den samme tida, nemlig Anatolij Rybakov
Arbats barn handler blant annet om rettroende ungkommunister, spesielt om en ung gutt med helstøpt politisk moral som blir sendt til Sibir. Og et portrett av Stalin som kan skremme en viss mann på flatmark.
Jeg kan også anbefale Tung sand av samme forfatter, den handler om en landsby som blir okkupert av tyskere. Innbyggerne gjør motstand og straffes hardt. Selv om det er lenge siden jeg leste denne boka er det scener som har etset seg inn. Og som i Liv och Öde er det en jødisk familie som står i sentrum.
Og så kom jeg plutselig på Primo Levi.
Hvis dette er et menneske gir en svært realistisk skildring av livet i en konsentrasjonsleir basert på egne erfaringer og Besøkelsestid handler om østeuropeiske jødiske partsanere.
Nå er ikke jeg nødvendigvis så interessert i å lese krigslitteratur men dette er bøker som skulle ha noe å gi til alle.
Til slutt en barnebok:
Da jeg leste Liv och Öde kom jeg også på en barnebok fra 1968. Den heter Boris og er skrevet av Jaap Ter Haar
Den handler om barn i krig, sult – og forsoning. Boris treffer en tysk soldat som han siden gjenkjenner i et fangetog etter kapitulasjonen. En god bok. Og et eksempel på at det er ikke gull alt som glitrer og ser nytt og pent ut. Noe jeg så vidt har vært inne på før. (Denne boka finnes i 5 ex på Barneavdelingen på Deichman).
Tilbake til Vasilij Grossmans bok, en stor russisk roman med mange navn men heldigvis en fortegnelse foran med de viktigste personene. Boka er selvfølgelig også oversatt til engelsk.
Edit pr 28 august : Boka er nettopp kommet ut på norsk!!! Tittelen er Liv og skjebne og Forlaget er HISTORIE & KULTUR AS. Dette forlaget er så nytt at den ennå ikke har fått noen webadresse! Kommer nok!
mandag, august 11, 2008
Og så var fantasysesongen i gang igjen!
For de som har holdt ut med denne bloggen en stund er det ingen hemmelighet at fantasy
ikke er helt min greie. Men selvfølgelig finnes det også god fantasy.
Phenomena har derimot aldri imponert meg. Det samme kan det jo DET være, Phenomena-serien er som kjent gørrpopulær blant unga, ikke minst gutta.
Forfatteren er i gang med en ny serie, Mare, hvor Circus er den første boka. Forlaget har så stor tro på denne serien at de gir ut hele tre bøker i år, selv om da bare en av dem da blir påmeldt innkjøpsordningen. Opplaget av den første boka skal være på 8000 eksemplarer, dette i følge et intervju i Adresseavisa. (Linken kommer seinere). Og Lydbokforlaget har allerede produsert den første boka på lyd.
Av de medvirkende:
Jeg er heller ikke helt på notene når Mare får låne en hatt som er brukt av Houdini, og når cirkusdirektøren talar på svenska. ”Fordi han har plukket det opp i et land som heter Sverige”. Og når marerittene til Mare til slutt ****SPOILER*** materialiserer seg skjer det ganske så plutselig.
Det er en god del løse tråder i boka, men vi får regne med at det nøstes opp i de påfølgende bøkene. Trass i drager og tekstiler ”vevd av silke fra alvebarnas første hår” har boka – for meg – liten magi. Det blir i det hele tatt litt for enkelt og klisjeaktig. Verken personer eller miljøskildringer overbeviser. Så gjenstår det å se om dette blir den samme suksessen blant unge lesere som Phenomenaserien.
Bokutstyret er påkostet, illustrasjonene er kompetente og forlaget har spandert å trykke dem i farger. Så kan man jo diskutere om hovedpersonen ser eldre ut på illustrasjonene enn alderen i teksten skulle tilsi. Personlig synes jeg han likner aldri så lite grann på Michael Jackson.
En ting til : på bildet på side 10 blir Mare båret av Esmeralda mens han i teksten blir båret av Alf, verdens sterkeste mann. Og de siamesiske tvillingene har bar overkropp i teksten men er påkledde på bildet. Unødvendig slurv!
Jeg er ikke imponert over det som kommer ut av norsk fantasy, Gyldendals bøker er intet unntak. Hva med å styrke forlagsstaben med noen som har kompetanse på denne krevende sjangeren?
PS: For resten litt underlig at Gyldendal ennå ikke har lagt ut noe om bokserien, bare om Youtube – videoen. Web-ansvarligen på ferie?
ikke er helt min greie. Men selvfølgelig finnes det også god fantasy.
Phenomena har derimot aldri imponert meg. Det samme kan det jo DET være, Phenomena-serien er som kjent gørrpopulær blant unga, ikke minst gutta.
Forfatteren er i gang med en ny serie, Mare, hvor Circus er den første boka. Forlaget har så stor tro på denne serien at de gir ut hele tre bøker i år, selv om da bare en av dem da blir påmeldt innkjøpsordningen. Opplaget av den første boka skal være på 8000 eksemplarer, dette i følge et intervju i Adresseavisa. (Linken kommer seinere). Og Lydbokforlaget har allerede produsert den første boka på lyd.
Av de medvirkende:
- Hovedpersonen, Mare, en liten gutt som blir funnet halvveis druknet, med usikker fortid. I følge det samme intervjuet i Adressa er han en ”drømmefyrste som i starten av bokserien våkner med hukommelsestap og ikke kjenner sine egne evner” .
- Den skjeggete damen som forbarmer seg over ham og tar ham med til et circus bestående av en heller brogede gjeng, eller ”freaks”, derav
- To siamesiske tvillinger,
- Barneengelen Angelo, som døde i en brann og da han ble en engel klarte han ikke å fly helt opp til himmelen med sine forbrente vinger. Hvor er logikken?
- Vlad, en vampyr, ble forlatt av sine foreldre i en grøftekant som barn, har – i tillegg til sine vampyrtilbøyeligheter- magiske evner og opptrer altså på circuset. Ellers en snill og forsagt fyr. Og – kommer altså fra en adelsslekt i Transylvania. Hva hadde Bram Stoker sagt?
- Så har vi altså «skattemonstrene», Bjur og Holt som kommer fra Liknings –Vesenet. Dette er altså forfatterens hevn mot skattemyndighetene. Som det står i det tidligere omtalte intervjuet :
”Litt barnslig kanskje, men utrolig morsomt. Han skal bli husket for noe, skratter Ruben Eliassen helhjertet, om mannen som personifiserer skattegjelden forfatteren har pådratt seg”
(Og Gyldendal er gladelig med på ”moroa”, regner med at det er klarert med forlagets jurister.) Dette KAN jo minne litt om da Astrid Lindgren skrev Pomperipossa i protest mot skattemyndighetene. Men dette eventyret var beregnet på voksne. HUN så ingen grunn til å plage sine unge lesere med sine skatteproblemer.
Jeg er heller ikke helt på notene når Mare får låne en hatt som er brukt av Houdini, og når cirkusdirektøren talar på svenska. ”Fordi han har plukket det opp i et land som heter Sverige”. Og når marerittene til Mare til slutt ****SPOILER*** materialiserer seg skjer det ganske så plutselig.
Det er en god del løse tråder i boka, men vi får regne med at det nøstes opp i de påfølgende bøkene. Trass i drager og tekstiler ”vevd av silke fra alvebarnas første hår” har boka – for meg – liten magi. Det blir i det hele tatt litt for enkelt og klisjeaktig. Verken personer eller miljøskildringer overbeviser. Så gjenstår det å se om dette blir den samme suksessen blant unge lesere som Phenomenaserien.
Bokutstyret er påkostet, illustrasjonene er kompetente og forlaget har spandert å trykke dem i farger. Så kan man jo diskutere om hovedpersonen ser eldre ut på illustrasjonene enn alderen i teksten skulle tilsi. Personlig synes jeg han likner aldri så lite grann på Michael Jackson.
En ting til : på bildet på side 10 blir Mare båret av Esmeralda mens han i teksten blir båret av Alf, verdens sterkeste mann. Og de siamesiske tvillingene har bar overkropp i teksten men er påkledde på bildet. Unødvendig slurv!
Jeg er ikke imponert over det som kommer ut av norsk fantasy, Gyldendals bøker er intet unntak. Hva med å styrke forlagsstaben med noen som har kompetanse på denne krevende sjangeren?
PS: For resten litt underlig at Gyldendal ennå ikke har lagt ut noe om bokserien, bare om Youtube – videoen. Web-ansvarligen på ferie?
Watts Riots 1965
Carla Thomas stemmer her i med Pick up the Pieces på den legendariske festivalen Wattstax som var et afroamerikansk svar på Woodstock. Festivalen ble arrangert til minne om
WattStax - opprøret i Los Angeles 7 år tidligere. Og 43 år siden akkurat i dag.
Som en ekstra bonus spiller vi også en av sangerinnens legendariske duetter med en like stor artist : Otis Redding. Skru opp på full guffe og snurr film!
WattStax - opprøret i Los Angeles 7 år tidligere. Og 43 år siden akkurat i dag.
Som en ekstra bonus spiller vi også en av sangerinnens legendariske duetter med en like stor artist : Otis Redding. Skru opp på full guffe og snurr film!
lørdag, august 09, 2008
torsdag, august 07, 2008
Våre små søsken
Etter å ha vært i Japan og deretter i Indokina gikk den litterære ferden til Island i 1880 – åra.
Tatt i betraktning at boka er på bare 125 sider og det er lite tekst på sidene er det imponerende hvor mye denne romanen rommer. Og boka heter altså Skugga-Baldur, den er skrevet av den islandske forfatteren Sjón, som er et psevdonym for Sigurjón Birgir Sigurðson, som også har skrevet filmmanus og sangtekster for Björk. Björk er ikke den artisten jeg har mest forhold til men vi kan vel koste på oss en viedo hvor denne berømte artisten synger en sang hvor denne for meg helt nyoppdagete forfatteren står for teksten.
Björk kan du ha for meg, men konstaterer til min glede at det er kommet ut enda en bok av denne forfatteren på norsk, nemlig Dine øyne ser meg.
Vi må vel også ta med at Sjón fikk Nordisk råds litteraturpris i 2005 for Skugga-Baldur.
Så fikk jeg endelig lest Babettes gjestebud av Karen Blixen. Den gidder jeg ikke blogge om men kan selvfølgelig anbefale denne også. Det samme kan jeg si om filmen som er en fri gjenfortelling av boka. Mens handlinga i boka er lagt til Berlevåg av alle steder finner filmen sted i Skagen.
Dessuten begynte jeg på Mandelplukkersken men er ikke sikker på om jeg gidder å lese ut denne boka selv om Østlandet Blad påstår at ”Dette er en bok du leser med et smil!” Litt for mye nabosladder og mafiaidyll etter min smak.
Om jeg ikke gjorde noe annet enn å ligge i hagestolen og lese bøker??? Jo, da, blant annet var man jo på biblioteket. Tror det blir en stund til jeg besøker bibliotek i ferien igjen...
Så skal jeg tilbake til andre verdenskrig og stalintid igjen og så er det vel barne- og ungdomslitteraturen som presser seg fram. Den første boka jeg skal lese da er ... æsj glem det.
- I fokus er Hafdis eller Abba som hun selv kaller seg og som har Downs syndrom. Hun fikk en hard start på livet. Downs syndrom er oppkalt etter John Langdon Down som skrev en artikkel om syndromet i 1866. Han hadde en litt pussig teori med mildt sagt rasistiske elementer, men da får man huske hvilken tid han levde i. Litt mer om ham i boka. Av andre medvirkende er
- Idioten Halfdan,
- En blå rev
- Sugga-Baldur, en prest,
- naturvitenskapsmannen Fridrik B. Fridjónsson som de viktigste personene.
Tatt i betraktning at boka er på bare 125 sider og det er lite tekst på sidene er det imponerende hvor mye denne romanen rommer. Og boka heter altså Skugga-Baldur, den er skrevet av den islandske forfatteren Sjón, som er et psevdonym for Sigurjón Birgir Sigurðson, som også har skrevet filmmanus og sangtekster for Björk. Björk er ikke den artisten jeg har mest forhold til men vi kan vel koste på oss en viedo hvor denne berømte artisten synger en sang hvor denne for meg helt nyoppdagete forfatteren står for teksten.
Björk kan du ha for meg, men konstaterer til min glede at det er kommet ut enda en bok av denne forfatteren på norsk, nemlig Dine øyne ser meg.
Vi må vel også ta med at Sjón fikk Nordisk råds litteraturpris i 2005 for Skugga-Baldur.
Så fikk jeg endelig lest Babettes gjestebud av Karen Blixen. Den gidder jeg ikke blogge om men kan selvfølgelig anbefale denne også. Det samme kan jeg si om filmen som er en fri gjenfortelling av boka. Mens handlinga i boka er lagt til Berlevåg av alle steder finner filmen sted i Skagen.
Dessuten begynte jeg på Mandelplukkersken men er ikke sikker på om jeg gidder å lese ut denne boka selv om Østlandet Blad påstår at ”Dette er en bok du leser med et smil!” Litt for mye nabosladder og mafiaidyll etter min smak.
Om jeg ikke gjorde noe annet enn å ligge i hagestolen og lese bøker??? Jo, da, blant annet var man jo på biblioteket. Tror det blir en stund til jeg besøker bibliotek i ferien igjen...
Så skal jeg tilbake til andre verdenskrig og stalintid igjen og så er det vel barne- og ungdomslitteraturen som presser seg fram. Den første boka jeg skal lese da er ... æsj glem det.
tirsdag, august 05, 2008
”En kaotisk og tragisk barndom”
De som er med:
Dette er den første boka jeg har lest av Marguerite Duras - som kanskje er mest kjent for ”Elskeren” her til lands - og er noe av det mest intense jeg har lest på lenge. Boka heter ”Demning mot stillehavet” og kom ut første gang i 1950. Fire år etter trakk franskmennene seg ut av Vietnam og seinere ble det jo som kjent enda verre for det prøvede vietnamesiske folket.
Til slutt litt musikk:
For oss som har levd en stund er dette den ultimate vietnamsangen. Og dette er den sangen vi elsket å hate. (Anbefales ikke for folk over 50 med dårlig blodtrykk. Bortsett fra dem som da støtta USA’s krigføring i Vietnam). (Jasså du kunne ikke la være, kom ikke å si at du ikke ble advart! ) Vi smeller til med en låt til vi, nemlig Star Spangled Banner med Jimi Hendrix. Introdusert av selveste Little Richard. Og da får det vel holde med mimring før jeg blir kjørt rett inn på gamlehjemmet.
Eller for resten; helt til slutt et dikt av Harald Sverdrup.
Ky og vakre madame Ky
Ky og vakre madame Ky
lever på en rosensky,
Ho Chi Minh
farlig vind.
(Fra Farlig vind, Aschehoug 1969)
(Harald Svedrup døde i 1992. Er stygt redd for at han ikke blir lest av så mange i dag, og det er i tilfelle synd og skam. Men det kan man vel si om all lyrikk).
Etter at jeg hadde gjort meg ferdig med 50 tallets Vietnam gikk ferden videre til Island. Mer kommer...
- Suzanne, 17 år, svært vakker, uten egen vilje, tar det meste som det kommer, også hva angår menn.
- Du vill ha fulgt med hvem som helst?
- Hvem som helst, ja jeg tror det - Broren Joseph, tre år eldre, en hard nøtt, og
- deres mor, fullstendig gæren, sta og – det skal hun ha – med pågangsmot til tusen, blant annet prøver hun å bygge demning mot havet, men prosjektet går til helvete. ”En kvinne som selve håpet hadde gjort desperat”. Forholdet mellom barn og mor er nært men ikke helt sundt.
- Herr Jo, rik som bare faen, helt forgapt i Suzanne, noe som gir moren visse forhåpninger. Men særlig pen er han ikke, heller ikke spesielt intelligent. ”Man må være i vår situasjon for at en mor skal gi sin datter til en slik mann”.
- Carmen, med et godt hjerte, datter til en tidligere prostituert,
- Fattige vietnamesiske bønder,
- Med flere.
Dette er den første boka jeg har lest av Marguerite Duras - som kanskje er mest kjent for ”Elskeren” her til lands - og er noe av det mest intense jeg har lest på lenge. Boka heter ”Demning mot stillehavet” og kom ut første gang i 1950. Fire år etter trakk franskmennene seg ut av Vietnam og seinere ble det jo som kjent enda verre for det prøvede vietnamesiske folket.
Til slutt litt musikk:
For oss som har levd en stund er dette den ultimate vietnamsangen. Og dette er den sangen vi elsket å hate. (Anbefales ikke for folk over 50 med dårlig blodtrykk. Bortsett fra dem som da støtta USA’s krigføring i Vietnam). (Jasså du kunne ikke la være, kom ikke å si at du ikke ble advart! ) Vi smeller til med en låt til vi, nemlig Star Spangled Banner med Jimi Hendrix. Introdusert av selveste Little Richard. Og da får det vel holde med mimring før jeg blir kjørt rett inn på gamlehjemmet.
Eller for resten; helt til slutt et dikt av Harald Sverdrup.
Ky og vakre madame Ky
Ky og vakre madame Ky
lever på en rosensky,
Ho Chi Minh
farlig vind.
(Fra Farlig vind, Aschehoug 1969)
(Harald Svedrup døde i 1992. Er stygt redd for at han ikke blir lest av så mange i dag, og det er i tilfelle synd og skam. Men det kan man vel si om all lyrikk).
Etter at jeg hadde gjort meg ferdig med 50 tallets Vietnam gikk ferden videre til Island. Mer kommer...
mandag, august 04, 2008
Sesongstart!
Klare for en ny sesong i serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue” ? Eller for å si det med Lulu :
Come on now!
Lulu er korrekt antrukket etter årets mote i bukser og tverrstripete genser eller jumper som det het den gangen. Og forskriftmessig tupert hår.
Come on now!
Lulu er korrekt antrukket etter årets mote i bukser og tverrstripete genser eller jumper som det het den gangen. Og forskriftmessig tupert hår.
søndag, august 03, 2008
Tokyo by night
Etter å ha lest om Japan fra tidlig 60 – tall kan det være på sin plass med en bok fra dagens Japan. After dark av Haruki Murakami er som den forrige boka også konsentrert om et begrenset tidsrom, men mens DEN boka strekker seg over et år begrenser Murakamis bok seg til en natt. Dette er den første boka jeg leser av denne svært så populære forfatteren. I følge wikipedia er ”Hovedpersonene ofte fremmedgjorte og ensomme samtidig som de lengter etter kjærlighet”. Og det kan jo stemme også for denne boka. Som for en drøss andre bøker. Finnes det egentlig noen bøker uten ”fremmedgjorte og ensomme personer” som ”samtidig lengter etter kjærlighet”. Kom plutselig ikke på en eneste en.
Jeg sier det med en gang : ikke mye i denne boka som får meg til å føle at jeg er i en ikke europeisk/ amerikansk stat. Bortsett fra navnene. Så er jo også Tokyo en moderne storby. Og 7 eleven finnes jo overalt. Mens med filmer derimot blir det jo annerledes på grunn av det visuelle. For eksempel denne.
De som er med
Til slutt litt musikk. Tittelen After Dark baserer seg antakelig på Five spot after dark hvor Takahashi spesielt framhever musikeren Curtis Fuller. Det er flere musikalske referanser i boka. Jeg nøyer meg med å ta med en til, I cant go for that med Daryl Hall & John Oates.
Etter å ha lest to bøker med handling fra Japan bestemte jeg meg for å bli i noenlunde den samme delen av verden; Indokina eller nærmere bestemt Vietnam. Mer kommer
Jeg sier det med en gang : ikke mye i denne boka som får meg til å føle at jeg er i en ikke europeisk/ amerikansk stat. Bortsett fra navnene. Så er jo også Tokyo en moderne storby. Og 7 eleven finnes jo overalt. Mens med filmer derimot blir det jo annerledes på grunn av det visuelle. For eksempel denne.
De som er med
- Mari, en ung jente (18 år) begavet, orker ikke å være hjemme og vi møter henne på en cafe hvor hun sitter og leser.
- Hun møter – uten særlig entusiasme fra hennes side - en ung musiker ved navn Takahashi (trombonist) , jazzentusiast, med en litt spesiell bakgrunn. Men en sympatisk fyr. Med livsmotto : gå langsomt, drikke mye vann. Høres vel sundt ut for en jazzmusiker? ! Men det er kanskje slik japanske musikere er.
- Maris søster Eri, vakker modell, som har sovet i flere måneder uten at det er klart når og om hun vil våkne igjen. På et heller tvilsomt hotell i nærheten møter vi en
- kinesisk prostituert som er blitt sterkt mishandlet og robbet, og på det samme hotellet jobber
- Kaoru og Korogi (for de som ikke er så bevandret i japansk : to kvinner). Begge med en vanskelig bakgrunn men med et hjerte av gull.
- Og til slutt overgriperen.
Til slutt litt musikk. Tittelen After Dark baserer seg antakelig på Five spot after dark hvor Takahashi spesielt framhever musikeren Curtis Fuller. Det er flere musikalske referanser i boka. Jeg nøyer meg med å ta med en til, I cant go for that med Daryl Hall & John Oates.
Etter å ha lest to bøker med handling fra Japan bestemte jeg meg for å bli i noenlunde den samme delen av verden; Indokina eller nærmere bestemt Vietnam. Mer kommer
Og så var DEN sommerferien over!
Den siste uka har jeg oppholdt meg på Nordsjælland og for første gang i mitt syndige liv har jeg opplevd en uke i Danmark
Nok om det. Da jeg så den tyske filmen Kirsebærblomster med handling blant annet fra Japan fikk jeg plutselig lyst til å lese om igjen Kyoto eller De unge elskende i den gamle keiserby. Den er skrevet av Yasunari Kawabata. Han fikk nobelprisen i 1968 som første japaner. Boka kom ut på norsk (Gyldendal) i 1969, på originalspråket i 1962.
Dette er en intens, vakker og poetisk bok uten at den flyter helt bort i kirsebærblomsttåka. Vi følger årstidene fra vår til vinter. Hovedpersonen er en ung jente på 20, Chieko, svært vakker. Forfatteren skildrer en tid hvor mange av de gamle tradisjoner fremdeles følges, for eksempel går Chieko i den tradisjonelle kimonoen.
To familier står i sentrum. Chiekos far lager mønstre til stoffer, altså blant annet kimonoer og obier. (Det karakteristiske brede beltet ). En veverfamilie spiller også en sentral rolle i handlinga. Boka kan kanskje også oppfattes som en hyllest til de gamle utdøende håndverkstradisjonene. Visste du for resten at japanerne har flere nyanser i sort?
I en turistbutikk som Chiekos far selger varer til kan man også kjøpe transistorradioer fra Sony. Dette for å få nok utenlands valuta til landet.
Ellers er (var?) japanerne svært opptatt av trær og blomster, Chieko og hennes familie og venner går ofte tur i de utallige parkene i denne vakre byen for å følge med de ulike veksters blomstring.
Dessuten blir vi med på flust med seremonier og tradisjonelle fester. Jeg nøyer meg her med å nevne to :
Av andre temaer i boka er hittebarn og ... eller for resten, mer vil jeg ikke røpe. Bare anbefale boka varmt. Ikke er den så lang heller.
Etter at jeg låne denne boka på Deichman stakk jeg innom Norli bokhandel for å se etter høvelig ferielektyre (billigbøker som ikke veide for mye i bagasjen) og plukka med meg en bok av en annen japansk forfatter, den i dag mer kjente Haruki Murakami. Boka heter After Dark og handler om Tokyo i nåtid. Denne kommer jeg antakelig tilbake til om ikke så altfor lenge. Må bare rydde litt etter ferien først. Heldigvis er det ingen kimonoer som skal vaskes og ryddes på plass men litt enklere tekstiler.
PS: Boka Kyoto ble lånt på Deichman hvor de har noen gamle eksemplarer i magasinet. Akkurat mitt eksemplar er stemplet med Norges Blindeforbunds lydbibliotek. Boka har også det vanlige Deichmanstempelet så muligens har Lydbiblioteket som det het den gangen lånt boka og glemt det var en bibliotekbok. Ikke første gang, jeg for eksempel klarte en gang å ... eller for resten. Det skal vi ikke rippe opp i her, men boka er erstattet. Poenget var egentlig at noen av ordene i boka har understrekninger etc. som kan tilsi at innleseren hadde forberedt seg godt. Det var for resten Reidun Lundgren. (Regner med at det er for seint å komme med noen erstatningskrav nå).
PS 2 : Apropos filmen Kirsebærblomster. Denne kan absolutt anbefales. Etter omtalen å dømme kunne man tro at det var en ”gubbefilm” men det er det ikke. Kan sees av alle. En usentimental feelgoodfilm. I hvert fall følte jeg meg vel. Dessuten hadde filmen humor.
- Helt
- Uten
- Regn.
Nok om det. Da jeg så den tyske filmen Kirsebærblomster med handling blant annet fra Japan fikk jeg plutselig lyst til å lese om igjen Kyoto eller De unge elskende i den gamle keiserby. Den er skrevet av Yasunari Kawabata. Han fikk nobelprisen i 1968 som første japaner. Boka kom ut på norsk (Gyldendal) i 1969, på originalspråket i 1962.
Dette er en intens, vakker og poetisk bok uten at den flyter helt bort i kirsebærblomsttåka. Vi følger årstidene fra vår til vinter. Hovedpersonen er en ung jente på 20, Chieko, svært vakker. Forfatteren skildrer en tid hvor mange av de gamle tradisjoner fremdeles følges, for eksempel går Chieko i den tradisjonelle kimonoen.
To familier står i sentrum. Chiekos far lager mønstre til stoffer, altså blant annet kimonoer og obier. (Det karakteristiske brede beltet ). En veverfamilie spiller også en sentral rolle i handlinga. Boka kan kanskje også oppfattes som en hyllest til de gamle utdøende håndverkstradisjonene. Visste du for resten at japanerne har flere nyanser i sort?
I en turistbutikk som Chiekos far selger varer til kan man også kjøpe transistorradioer fra Sony. Dette for å få nok utenlands valuta til landet.
Ellers er (var?) japanerne svært opptatt av trær og blomster, Chieko og hennes familie og venner går ofte tur i de utallige parkene i denne vakre byen for å følge med de ulike veksters blomstring.
Dessuten blir vi med på flust med seremonier og tradisjonelle fester. Jeg nøyer meg her med å nevne to :
- Dødsmesse for gresskar som holdes (i hvert fall da boka ble skrevet) den 25 juli hvert år og
- Agurkbesvergelsen. (Gidder ikke skrive mer om denne tradisjonen men kan henvise til bokas etterord.)
Av andre temaer i boka er hittebarn og ... eller for resten, mer vil jeg ikke røpe. Bare anbefale boka varmt. Ikke er den så lang heller.
Etter at jeg låne denne boka på Deichman stakk jeg innom Norli bokhandel for å se etter høvelig ferielektyre (billigbøker som ikke veide for mye i bagasjen) og plukka med meg en bok av en annen japansk forfatter, den i dag mer kjente Haruki Murakami. Boka heter After Dark og handler om Tokyo i nåtid. Denne kommer jeg antakelig tilbake til om ikke så altfor lenge. Må bare rydde litt etter ferien først. Heldigvis er det ingen kimonoer som skal vaskes og ryddes på plass men litt enklere tekstiler.
PS: Boka Kyoto ble lånt på Deichman hvor de har noen gamle eksemplarer i magasinet. Akkurat mitt eksemplar er stemplet med Norges Blindeforbunds lydbibliotek. Boka har også det vanlige Deichmanstempelet så muligens har Lydbiblioteket som det het den gangen lånt boka og glemt det var en bibliotekbok. Ikke første gang, jeg for eksempel klarte en gang å ... eller for resten. Det skal vi ikke rippe opp i her, men boka er erstattet. Poenget var egentlig at noen av ordene i boka har understrekninger etc. som kan tilsi at innleseren hadde forberedt seg godt. Det var for resten Reidun Lundgren. (Regner med at det er for seint å komme med noen erstatningskrav nå).
PS 2 : Apropos filmen Kirsebærblomster. Denne kan absolutt anbefales. Etter omtalen å dømme kunne man tro at det var en ”gubbefilm” men det er det ikke. Kan sees av alle. En usentimental feelgoodfilm. I hvert fall følte jeg meg vel. Dessuten hadde filmen humor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
